Fordeler og ulemper
Det er liten tvil om at forslaget om å innføre en egen sorgdiagnose er blitt møtt med betydelig skepsis. Det sterkeste argumentet mot innføringen er frykten for sykeliggjøring og «medikalisering» av normal sorg (17). Den amerikanske sosiologen Jerome Wakefield hevder at symptomene på forlenget sorg-forstyrrelse ikke er distinkt forskjellige fra normale sorgreaksjoner og at man ikke har klart å skille tilstanden godt nok fra intens normal sorg, der tilhelingsforløpet skjer gradvis over lang tid (18). Wakefield mener at forskningen på forlenget sorg-forstyrrelse ikke samsvarer med nyere kunnskap om hvor lang tid en normal sorgprosess kan ta, og at det vil føre til mange falskt positive.
Det er selvfølgelig viktig å anerkjenne at man kan ha en intens og langvarig sorg uten at den i seg selv kan karakteriseres som unormal, en sorg som ikke kan akselereres eller «helbredes» av behandling. Det er også fare for stigmatisering og at man blir stemplet som syk når man er i dyp sorg. Andre frykter at det sosiale nettverk i verste fall kan trekke seg mer tilbake når det blir økt vekt på behandling av sorg, men det finnes lite forskningsmessig belegg for denne påstanden (13).
Tilhengere hevder at innføring av en sorgdiagnose vil føre til at det blir lettere å fange opp dem som strever med sorgen slik at de kan få mer tilpasset hjelp og støtte (13). Således kan innføring av en sorgdiagnose ha klinisk nytteverdi. Med dagens praksis vil de som står fast i sorgen kunne få ulike diagnoser som ikke nødvendigvis er adekvate for det de sliter med. En nyere dansk studie viste at informasjon til fastleger om forlenget sorg-forstyrrelse kan gjøre at de lettere gjenkjenner tilstanden, dermed vil det ha positiv innvirkning på det videre behandlingsforløp (19). Innføring av en sorgdiagnose vil dessuten kunne utløse mer midler til forskning innenfor viktige områder som risikofaktorer, forebygging og behandling. Diagnoser gir også visse rettigheter når det gjelder tilgang til behandling, sykmelding og sosial kompensasjon.
Sist, men ikke minst – det hevdes at en sorgdiagnose ikke bare kan gi økt kunnskap hos dem som skal hjelpe mennesker i sorg, den kan også være til hjelp for dem som er rammet. Den kjente psykiater og sorgforsker Colin M. Parkes hevder at de som strever med sorgen, kan få større anerkjennelse for det de går igjennom, økt forståelse for hva forlenget sorg-forstyrrelse er og en bekreftelse på at det er mulig å få hjelp (20). Dette støttes av en studie fra USA (21). Det finnes imidlertid lite annen forskning på området.
Det er fortsatt flere spørsmål knyttet til innføringen av en sorgdiagnose, bl.a. hvordan man forholder seg til andre undergrupper av patologisk sorg (22). Hovedvekten har så langt vært lagt på forlenget sorg med intenst separasjonsubehag, mens andre va-rianter som traumatisk sorg, der påtrengende minner/tanker fra et dramatisk dødsfall stenger for forløsning av normal sorg, og utsatt eller forsinket sorg ikke anerkjennes på samme måte. Disse subtypene er klinisk interessante og vil kunne ha andre behandlingsmessige utfordringer enn forlenget sorg-forstyrrelse. Forslag om en egen sorgdiagnose vil heller ikke kunne påvirke dagens praksis, f.eks. ved spørsmål om sykmelding av sørgende før det er gått seks måneder etter et tap, selv for dem med intense sorgreaksjoner og betydelig funksjonssvikt.
Det er videre nødvendig å se kritisk på om kriteriene er egnet til å beskrive barns og unges sorg. Selv om forlenget sorgforstyrrelse også er beskrevet hos disse aldersgruppene (23), er det et faktum at mange barn har større vansker med følelsesregulering enn voksne, noe kan føre til mer unnvikelse av tanker og følelser (24). Utviklingsperspektivet er med andre ord sentralt for å forstå hvordan barn mestrer tap og sorg, og noen tilpasninger er foreslått i DSM-5 (25).
Det sterke savnet som kan kjennetegne sorgen etter tap av nærstående kan være like dominerende etter andre typer tap, og det er uklart hvorfor det skulle være så prinsipielt forskjellig å sørge etter et dødsfall som etter tap av jobb, funksjon, helse, ektefelle ved skilsmisse osv. En studie etter orkanen «Katrina» viste at ikke bare tap av nærstående ved død, men også andre typer tap (bl.a. arbeid og økonomi) hadde sammenheng med forlenget sorg-forstyrrelse (26).
Innføringen av en sorgdiagnose kan få visse praktiske implikasjoner. I praksis er det trolig slik at mange som strever med sorg, allerede er i kontakt med hjelpeapparatet. Det er også studier som viser at mange med forlenget sorg-forstyrrelse ikke søker hjelp (27). Innføring av en sorgdiagnose kan med andre ord gi økt oppmerksomhet omkring behovet for og rettigheter til behandling, noe som kan bli en utfordring for et allerede presset helsevesen.