Normal tristhet eller depresjonssykdom?

Per Vaglum Om forfatteren
Artikkel

Horwitz, Allan V.

Wakefield, Jerome C.

The loss of sadness

How psychiatry transformed normal sorrow into depressive disorder. 287 s. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 14

ISBN 978-0-19-992157-7

Det amerikanske diagnosesystemet DSM-III ble i 1980 mottatt med åpne armer fordi det løste et av datidens grunnleggende problemer i psykiatrien: den dårlige reliabiliteten på diagnosene. Dette medførte store hindringer for all slags forskning. I USA stilte forsikringsselskapene seg mer og mer kritiske til om det virkelig var sykdommer («disorders») som psykiaterne behandlet og ville ha betalt for.

Hvordan oppnådde DSM-III denne høye reliabiliteten? Det skjedde ved at man beskrev alle diagnoser som en sammenstilling av visse symptomer, og så helt bort fra den konteksten som symptomene oppsto i. Symptomer alene kunne altså indikere at det forelå en psykisk sykdom, uansett om disse hadde oppstått uten noen klart påviselig foranledning, eller om de var en normal reaksjon på en ytre stressfaktor: tap av nærstående person, sosial anseelse, jobb og/eller helse, kronisk stress osv. All tristhet, sorg, tungsinn og bedrøvelse som var kontekstspesifikke, ble til depresjon. Alt ble til psykiatri og burde behandles med antidepressiver. Med DSM-III forlot vi det skandinaviske prinsippet om å dele depresjoner (og andre lidelser) i reaktive og endogene.

Det er konsekvensene av dette validitetsødeleggende grepet i DSM-III, som forfatterne, to professorer i sosiologi, påviser og drøfter på en svært inngående og kritisk måte. Normale tristhetsreaksjoner karakteriserer de ved (1) at de er reaksjoner på ulike former for tap, også av selvtillit, (2) at reaksjonens affektive styrke og varighet står i forhold til tapet, (3) at tankene er konsentrert om tapet som blir korrekt persipert, og (4) at varigheten står i rimelig forhold til hva som har hendt og personens mestringsevne. De ser denne reaksjonen som en normal, human psykofysiologisk reaksjon, og dersom individet trenger hjelp med denne, bør det være utenfor psykiatriens domene. Depresjonssykdommen vil de avgrense til en tilstand som ikke er kontekstrelatert, hvor reaksjonen i dybde og varighet går langt ut over hva som er rimelig i forhold til kontekst, og er et tegn på at personens mestring av triste følelser ikke fungerer – de er syke.

Forfatterne gir en grundig, akademisk innføring i depresjonsdiagnostikkens historie fra Hippokrates, via DSM-I, -II, -III og -IV til DSM-V. De viser hvordan symptomdiagnosene har medført en svært overdreven oppfatning av prevalensen, ført til forskningsmessige problemer i både biologisk, epidemiologisk og klinisk forskning og har gitt legemiddelindustrien altfor gode kort på hånden til å selge og avertere sine medikamenter i USA. De stiller seg også svært kritisk til sine sosiologiske og sosialantropologiske kolleger som har forkludret skillet mellom alvorlige depresjoner, som er psykiatriens ansvar, og alle mulig kontekstavhengige tristhetsopplevelser som går over av seg selv, eller som kan deles med andre, for eksempel fastleger.

Forordet er interessant nok skrevet av selveste professor Robert L. Spitzer, grunnleggeren av DSM-III. Han er enig i hovedkonklusjonen, men unnskylder seg med at han ikke hadde forestilt seg at klinikerne så fort skulle glemme så mye klinisk kunnskap fordi man kommuniserte til hverandre og forsikringsselskapene gjennom symptomdiagnoser. Han er enig med forfatterne: Kontekst og forløp av psykiske lidelser må tilbake i psykiatrisk diagnostikk. Jeg slutter meg til det.

Anbefalte artikler