Forskning på barn

Ola Didrik Saugstad Om forfatteren
Artikkel

Wendler, David S.

The ethics of pediatric research

337 s. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 30

ISBN 978-0-19-973008-7

Det er liten tvil om at det kreves en annen tilnærming ved forskning på barn enn på voksne. Men trenger vi en egen bok om det? Barn inntil en viss alder kan ikke gi informert samtykke, og det er ikke alltid like innlysende hvem som kan gi samtykke for dem. Forskning som ikke har direkte nytte for den personen som deltar («non-beneficial»), er mer problematisk hos barn enn hos voksne. En rekke skandaløse forskningsprosjekter på barn er blitt avdekket, og det er blitt sagt at «The history of pediatric experimentation is largely one of child abuse».

Det er ikke mer enn snaut 20 år siden at forskningsprosjekter på barn i Norge ble utført uten informert samtykke fra foreldrene. Ja, fortsatt er jeg forundret over hvordan etiske komiteer også i vårt land slipper gjennom prosjekter på barn som etter min mening kan være risikofylte og av og til unødvendige, fordi en faglig oversikt kan mangle. Her har de etiske komiteene et spesielt ansvar, men hvordan skal disse kunne ha en fullgod oversikt over alle fagfelt? Et problem er at når en etisk komité har gitt sitt ja, er det svært vanskelig å komme med innsigelser fra sidelinjen.

Ja, vi trenger bøker om forskning på barn. Forfatteren av denne er ansatt ved Department of Bioethics ved NIH Clinical Center i USA. Boken er et forsøk, ja et svært godt forsøk, på å manøvrere i det vanskelige farvannet mellom å redusere sykdomsbyrden hos verdens barn samtidig som man skal prøve å ta hensyn til at barn ikke skal utsettes for risiko i forbindelse med forskning. Hvis man bare kan drive barneforskning der hvor prosjektet kommer direkte til nytte for dem som blir inkludert i studien, vil pediatrien dessverre bli stående på stedet hvil. Det er også umoralsk å fortsette å behandle barn etter metoder som ikke er evidensbaserte.

Som nevnt ovenfor er samtykkespørsmålet spesielt følsomt når det kommer til barn. Hvem kan gi samtykke for dem og bestemme at et barn skal utsettes for en forskningsrisiko? Kan man utsette et barn for minimal risiko i forbindelse med forskning, og hva er i tilfellet minimal? Noen vil si at det er en risiko på nivå med dagliglivets risikoer. Amerikansk lovgivning sier for eksempel at minimal risiko ikke er større enn det man møter vanligvis i dagliglivet. Men også i dagliglivet utsettes barn for risikoer. I USA har et barn en risiko for å dø i forbindelse med bilkjøring 1 til 300 000, men en risiko på 1 til 5000 for en permanent skade («disability») i forbindelse med sport. I dagliglivet vil imidlertid mange aktiviteter med en viss potensiell risiko være viktig for barnets utvikling. Det er derfor rimelig at man kan ta slike risikoer, men vil det være riktig å ta like store risikoer ved forskning som ikke kommer barnet selv til gode? Og hvordan skal vi forholde oss til at forståelsen av minimal risiko varierer mellom forskjellige miljøer og endres over tid? Et spedbarn har en risiko på ca. 140 til 1 million for å bli kvalt, dette er 30 ganger høyere enn når barnet er større. Skal man dermed tillate at spedbarn blir innrullert i studier med større risikoer enn for større barn? Åpenbart ikke, men det illustrerer noen av problemene man møter når man skal likestille minimal risiko med dagliglivets risikoer.

Forfatteren har også interessante betraktninger om hvordan barn kan utvikle skyldfølelse for forsøk eller opplevelser voksne tar dem med på. Skal barn for eksempel kunne være med foreldrene sine på politiske demonstrasjoner, eller opptre som skuespillere, selv om det kan være en liten risiko for at barnet blir skadet? Ja, med hvilken rett kan foreldre ta avgjørelser for sine barn?

Dette er en bok som bør leses av alle som forsker på barn, eller som skal vurdere forskningsprosjekter på barn. Forfatteren konkluderer med at klinisk forskning på barn er nødvendig for å bedre helsetilbudet til barn, også når forsøket ikke har direkte nytte for barnet som deltar. Det er nødvendig å tillate at barnet blir utsatt for en viss risiko («risk allowance»), selv om den ikke må være over en viss størrelse («risk treshold»). I tillegg må barn brukes i medisinsk forskning bare når det er helt nødvendig («compelling justification»). Men selv om man tilstreber minimal risiko, kan et forsøk være skadelig for barnet, og det er ikke alltid tilstrekkelig at foreldrene eller barnets verge gir samtykke til deltakelse. Jeg har gjennom årene sett flere tvilsomme forskningsprosjekter på barn som er blitt godkjent av etiske komiteer. Kanskje disse komiteene bør ha andre rutiner for godkjenning av prosjekter på barn enn på voksne, og for eksempel trekke inn uavhengige fagfolk før godkjenning?

Anbefalte artikler