Den beste kan ta feil

Per Steinar Steinsvoll Om forfatteren
Artikkel

Feilvurderinger ga dobbelt lykke.

Denne sterkt personlige opplevelsen er nesten 50 år gammel.

Min kone, som hadde født ett barn, led av en alvorlig autoimmun kollagen sykdom med dyster prognose. Hun brukte malariamiddel og kortikosteroider i varierende doser etter sykdomsaktiviteten. Hennes store ønske var et barn til. Hun ble gravid på tross av mine motforestillinger, som vel ikke var sterke nok. Jeg konsulterte professor Seip per telefon. Han mente at det nok ville gå bra.

Hennes gynekolog, overlege Sundfør på Lillehammer, overvåket hennes svangerskap. Vi bodde i Nord-Gudbrandsdalen, der jeg hadde en fersk allmennlegepraksis med deltakelse i legevakttjeneste. Jeg var «stadig på vakt» og undersøkte hennes voksende mage og sammenliknet den med tilsvarende mager hos andre gravide på kontoret. Jeg var engstelig for misdannelser, og gjentatte funn av flere bevegelige smådeler styrket min angst – med ekstra kontroll hos overlege Sundfør. (Dette var før ultralydens tid.) En godslig overlege beroliget: «Det var seteleie. Nå har jeg snudd det.» Vel hjemme fant jeg de samme «smådeler» som før.

En morgen i sekstiden da jeg kom hjem fra sykebesøk, var hun ekstra dårlig, med magesmerter, oppkast og diaré. Hun ble stadig verre og fikk av meg 10 mg morfin intramuskulært, uten god medisinsk indikasjon. Jeg ventet til klokken 8 med å kontakte overlegen over telefon. Det var en måned til terminen. «Det går omgangssyke her. Nå er hun så dårlig at jeg tør ikke ha henne hjemme.»

Med ambulanse og heldigvis jordmor bar det ned Gudbrandsdalen. På Hundorp kom løsningen. Med åtte minutters mellomrom fødte hun to velskapte gutter – uten komplikasjoner, verken for mor eller barn.

Det var en mektig stolt far som hentet overlegen ved ankomst sykehuset. Han klappet meg på skulderen og utbrøt: «Det var noe til omgangssyke, det, Steinsvoll.»

Sønnene har utviklet seg normalt. Min kone døde 52 år gammel av sin sklerodermi.

Anbefalte artikler