Forskning og utdanning må ses i sammenheng
Det ser i det hele tatt ut til å være en manglende forståelse for at Bologna-prosessens restrukturering av doktorgraden og ideen om forskerskoler egentlig er to sider av samme sak. Den grunnleggende filosofien er å sette forskning og utdanning i sammenheng for å drive effektiv talentutvikling. Forskningsmiljøene har den faglige kompetansen mens utdanningssystemet har strukturen for kvalitetssikring og oppfølging. Istedenfor å kjøre to ulike prosesser som virker forstyrrende på hverandre, bør man derfor utarbeide en ny og helhetlig strategi for norsk forskerutdanning.
Første trinn i denne prosessen er å rydde opp i begrepsbruken. Graduate school bør i samsvar med begrepets internasjonale betydning, knyttes til organisasjoner som står formelt ansvarlig for doktorgraden. I praksis vil det si den delen av en akkreditert utdanningsinstitusjon som handler om forskerutdanning. Innen hver graduate school vil det så være ett eller flere tematiske doktorgradsprogrammer (tilsvarende studieprogrammer), som igjen består av flere doktorgradskurs.
En slik konsekvent og helhetlig innføring av graduate schools-begrepet vil danne grunnlag for en tydeligere profilering av norsk forskerutdanning. Renommé og merkevarebygging er en stadig viktigere faktor innen høyere utdanning, og anerkjente graduate schools er et bærende element i institusjonenes internasjonale kommunikasjonsstrategi. Hva graduate school skal hete på norsk er et lite dilemma. For å unngå ytterligere forvirring omkring forskerskolebegrepet, kan Hernes-utvalgets forskerakademi være et godt alternativ (6). Det passer også bedre inn i norsk tradisjon, hvor skolebegrepet har et noe annet meningsinnhold enn på engelsk.
Dagens nasjonale forskerskoler må ikke forveksles med graduate schools. De bør derfor omdøpes og defineres som det de faktisk er: Forskningsråds-initierte prosjekter for å stimulere til utdanningssamarbeid og funksjonsdeling innen et fagområde. I hovedsak gjelder dette samarbeid om utvikling av doktorgradskurs, som nødvendigvis må knyttes opp mot ett eller flere doktorgradsprogrammer. Disse prosjektene bør være proaktive og synlige i sine respektive fagmiljøer, men det er institusjonenes graduate schools og doktorgradsprogrammer som må profileres utad, ikke Forskningsrådets tidsavgrensede satsinger.
Denne opprydningen i terminologi og struktur vil naturlig nok møte skepsis fra dem som allerede har investert prestisje og ressurser i dagens forskerskolekonsept. Poenget er imidlertid ikke å nedvurdere eller begrense det gode og viktige arbeidet som gjøres i disse fagmiljøene. Denne virksomheten er og bør fortsatt være en viktig drivkraft i norsk forskerutdanning. Den må imidlertid organiseres på en måte som underbygger og ikke undergraver sektoren som helhet.