Situasjonen i Norge
Mammografiprogrammet startet i fire fylker i 1996 og ble landsdekkende i 2005 (12). Kvinner i alderen 50 – 69 år inviteres til mammografiscreening hvert annet år. Kreftregisteret er ansvarlig for administrasjon, kvalitetskontroll og evaluering av programmet.
Kreftstatistikken i Norge er i dag oppdatert til og med 2010. Det vil si at vi har begrenset oppfølgingstid, spesielt for kvinner bosatt i de fylkene som implementerte programmet sent. For å evaluere dødeligheten av brystkreft etter innføring av Mammografiprogrammet er det viktig å ha opplysninger på individnivå fra et tilstrekkelig antall inviterte kvinner som er invitert/har møtt i programmet mer enn én gang. Videre er det blitt hevdet at 10 – 15 års oppfølgingstid er nødvendig for å få så presise estimater som mulig (9). Så langt er det publisert to analyser på brystkreftdødelighet etter innføringen (13, 14). Ingen av analysene brukte individuelle opplysninger om når kvinnene var invitert eller møtt til screening, og oppfølgingstiden er ikke adekvat. Begge analysene viste om lag 10 % lavere brystkreftdødelighet blant de antatt inviterte. Gitt manglene i studiene kan begge analysene ha undervurdert effekten av screeningprogrammet (15).
En annen utfordring i Norge er at det ikke finnes informasjon om bruk av mammografi utenfor programmet. Nye data viser at 32 % av brystkreftsvulstene som ble diagnostisert blant kvinner som ikke møtte i programmet i Møre og Romsdal var asymptomatiske og derfor kan ha blitt diagnostisert ved screening ved private institutter (16). Dersom funnet er representativt for alle fylkene, er det mulig at dødelighetsreduksjonen underestimeres blant deltakerne og overestimeres blant de inviterte.
For å beregne omfanget av overdiagnostikk av brystkreftsvulster er en oppfølgingstid på ti år foreslått, men nylig publiserte studier antyder at 10 – 15 års – sågar livslang – oppfølging kan være nødvendig (9, 17). Det er publisert flere studier med tall fra Norge, med estimater på 10 – 67 % (17) – (20). Flere av studiene er blitt kritisert for metodiske svakheter (21, 22), og kun den med lavest estimat (17) bruker individdata for invitasjon og oppmøte. Sistnevnte studie viser 10 – 20 % overskudd, avhengig av inklusjonskriterier.
Risikoen for falskt positivt screeningresultat i Mammografiprogrammet er tidligere beregnet til å være i samme størrelsesorden som samleanalysen, 17% for supplerende undersøkelser med tilleggsbilder og/eller ultralyd og 3% for supplerende undersøkelser, inkludert en nåleprøve (23).