V. Bruun Wyller svarer:

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Min leder om helseøkonomi har motivert seks professorer til å skrive tre innlegg der retorikken blomstrer mens sakligheten lider. Hvorfor denne opprørthet? Stoler de ikke på kraften i egne argumenter?

    Min utfordring var tredelt. For det første: Er helseøkonomiske størrelser innholdsvalide? Kan for eksempel livskvalitet angis på en endimensjonal skala, slik QALY (kvalitetsjusterte leveår) forutsetter? Abel Olsen og medarbeidere skriver belærende at «som forskere bør vi være mer opptatt av kunnskapsgrunnlaget». Selvsagt. Kom med det. Deres bidrag så langt er en australsk rapport (1) som slår fast at «(...) little has been written in economics about content (or descriptive) validity» (s. 24). Vi ignoranter som ikke forstår oss på helseøkonomi, venter fremdeles på studier som beviser at menneskelig lykke kan uttrykkes i en brøk.

    For det andre: Bidrar helseøkonomiske analyser til å kamuflere politiske verdivalg? Abel Olsen og medarbeidere har «ingen holdepunkter for» at så har skjedd. Men hvor er kunnskapsgrunnlaget for denne påstanden? Kanskje det ikke finnes? Det som derimot er dokumentert, er de siste tiårenes overføring av makt fra politisk nivå til ekspertnivå (2). Jeg mistenker noen helseøkonomiske miljøer for å bifalle denne maktoverføringen. Hvis denne mistanken er grunnløs, slik mine kritikere mener, må det bety at deres eget fag misbrukes. For hvordan kan man ellers forklare spredningen av helseøkonomisk tenkning til både den politiske og den medisinske arena? Er ikke helseøkonomene bekymret for at deres metoder blir anvendt på uegnede problemstillinger? Ser de ikke risikoen for at ikke-målbare fenomener – blant dem politiske verdivalg – kan overses eller forvrenges?

    Dette bringer meg til min tredje utfordring: Bidrar utbredelsen av helseøkonomisk tenkning til en pervertering av rettferdighetsbegrepet? Jeg har aldri avvist at rettferdighet i politisk forstand handler om rasjonell fordeling av goder og byrder. Men i medisinen har rettferdighet et annet innhold, fordi fagets primære siktemål er den enkelte pasient, ikke nasjonalbudsjettet. Et slikt alternativt perspektiv har også samfunnet behov for. Min og andres uro gjelder derfor helseøkonomiens monopoliseringstendenser – «markedets oppnådde samfunnsmakt bidrar til samfunnets avmoralisering» (3). Abel Olsen og medarbeidere forsøker å trivialisere dette alvorlige spørsmålet. Men bekymringen er ikke basert på to tilfeldige filosofer, men på to alternative moralfilosofiske systemer – nærhetsetikken (4) og dydsetikken (5). Bekymringen blir ikke mindre av at ledende representanter for det helseøkonomiske faget ikke viser vilje til refleksjon over eget ståsted.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media