Var Adolf Hitler syk?

Einar Kringlen Om forfatteren
Artikkel

Neuman, Hans-Joachim

Eberle, Henrik

War Hitler krank?

Ein abschließender Befund. 317 s, ill. Köln: Bastei Lübbe, 2011. Pris EUR 9

ISBN 978-3-404-60191-2

Hans-Joachim Neuman har tidligere vært professor i kirurgi i Berlin og har de siste årene skrevet patografier over Martin Luther og prøyssiske konger. Henrik Eberle er samtidshistoriker og har bl.a. publisert bøker om Adolf Hitler og nazismen.

Vi får en detaljert gjennomgang av alle Hitlers sykdommer opp gjennom årene. Forfatterne bygger på opptegnelser fra Hitlers viktigste livlege Theodor Morell, men også en rekke andre kilder.

Under et britisk angrep i oktober 1918 ble Hitler forgiftet med sennepsgass. Hitlers vev rundt øynene ble skadet slik at han knapt kunne se. Man har diskutert om Hitlers blindhet var av «hysterisk karakter». En virkelig organisk blindhet ville neppe gått over så fort. Det faktum at Hitler ble behandlet på den nevrologisk-psykiatriske avdelingen ved lasarettet i Pasewalk taler for at blindheten var av psykogen karakter. Bortsett fra denne episoden på slutten av første verdenskrig er det lite som taler for at Hitler noensinne var alvorlig psykisk syk. Forfatterne avviser fullstendig hypotesen om at Hitler skulle ha vært påvirket av amfetamin eller vært paranoid eller psykotisk på andre måter.

Morell mente at Hitlers legemlige plager skyldtes kronisk utmattelse, noe som kunne forklare hans tidvise irritabilitet, hodepine, søvnvansker, svimmelhet og obstipasjon som kunne alternere med diaré. Hitler hadde i mange år tendens til mage-tarm-kramper som særlig ble plagsomme etter 1941, og ofte utløst av psykiske påkjenninger, som nederlaget ved Stalingrad i 1942. Søvnproblemene var også uttalte. I flere år hadde han gjort dag til natt. De siste fire årene av hans liv var han plaget med tremor i venstre arm og bein. Hitler hadde også moderat høyt blodtrykk. Det kroppslige og psykiske forfallet de aller siste leveårene tilskriver forfatterne en aldersbetinget arteriosklerose og parkinsonisme.

Beskrivelsen av Hitlers forskjellige somatiske plager er grundig, likedan omtalen av behandlingen hos Morell, som også henviste ham til forskjellige spesialister når det syntes nødvendig. Således ble han til tider behandlet av både øyeleger, øre-nese-hals leger og nevrologer.

Det som er mest interessant, er imidlertid Hitlers personlighetsmessige utvikling og eventuelle psykiske lidelser. Her har forfatterne lite å fare med – på tross av omfattende opplysninger om hans livsløp. De diskuterer ikke på selvstendig grunnlag verken psykiaterne Redlichs eller Hestons synspunkter, men henviser til andres imøtegåelser av disse. Grunnen er nok at forfatterne mangler psykiatrisk innsikt.

Hitlers beslutninger etter at han ble politiker var begrunnet i både ideologisk fanatisme og pragmatiske beregninger. Ideologien var urokkelig, men taktiske overveielser var ikke mindre viktige. Den annen verdenskrig ble ikke begynt fordi Hitler var syk. Jødene ble heller ikke drept fordi Hitler var syk, men fordi de fleste tyskere delte hans overbevisning, sier forfatterne. Hitler var tilregnelig og skyldig, er forfatternes hovedbudskap. Adolf Hitlers handlinger kan ikke tilskrives sykdom eller påvirkning av alkohol eller andre narkotiske stoffer. Det er en konklusjon man kan slutte seg til.

Anbefalte artikler