Egnet standardverk for studenter og leger i psykiatrisk spesialistutdanning

Terje Øiesvold Om forfatteren
Artikkel

Cowen, Philip

Harrison, Paul

Burns, Tom

Shorther Oxford textbook of psychiatry

6.utg. 818 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 60

ISBN 978-0-19-960561-3

Målgruppen er helt eksplisitt leger som tar psykiatrisk spesialistutdanning, men det anføres at også medisinstudenter, primærleger, psykiatere og andre relevante faggrupper vil ha nytte av den. Den mest oppdaterte «secondary level textbook», heter det i vaskeseddelen.

Boken har et tradisjonelt oppsett der man starter med tegn og symptomer på psykiatriske lidelser før klassifisering og kartlegging/diagnostisering. Så følger kapitler om etikk og lovverk og etiologi og evidensbaserte tilnærminger til faget. Deretter gjennomgår forfatterne de enkelte diagnosegruppene før det kommer kapitler om alderspsykiatri, barnepsykiatri, medikamenter og andre fysiske behandlingsmetoder, psykologiske behandlingsmetoder, de psykiatriske helsetjenestene og rettspsykiatri. I alt er det 24 kapitler som forfatterne gjerne innleder med generelle betraktninger og definisjoner, ofte i tillegg til en kortfattet historisk gjennomgang. Det fungerer veldig bra og letter tilegnelsen av stoffet ved at innholdet settes i kontekst. Det stimulerer også til refleksjon og kritisk tenkning, noe som er en styrke.

Figurer er det svært få av, men tabeller og bokser bryter opp det kompakte helhetsinntrykket. Overskriftene er holdt i grønt, noe som gjør dem utydelige, i tillegg til at en noe lik skriftstørrelse på de ulike nivåene kan vanskeliggjøre lesningen.

Med det ambisjonsnivået som forfatterne legger opp til, burde psykiatrisk epidemiologi hatt en bredere dekning enn bare et par sider. Et sentralt begrep som insidens defineres for eksempel ikke, og finnes ikke i indeks selv om det benyttes senere i teksten. Det burde også vært en samlet fremstilling av forebyggende psykiatri, som er et viktig perspektiv i all klinisk virksomhet.

Bruken av begreper som etiologi, årsak og faktor/risikofaktor er uklar, forveksles og burde vært klart definert. Kan en risikofaktor som ikke leder til effekt, være årsak? Neppe, men den kan kanskje inngå i et årsakskompleks.

Kapitlet om bipolar lidelse er mangelfullt. Begrepet brukes synonymt med bipolar lidelse type I. Det er egnet til å tilsløre det bipolare spektrum som det bør reflekteres over i møtet med enhver deprimert pasient. Selv om dette er nevnt, blir det stemoderlig behandlet.

En annen svakhet er at AD/HD kun omtales kortfattet i kapitlet om barnepsykiatri. Lidelsen er prevalent hos voksne, funksjonsnedsettende hos mange, og den oversees i stor grad. Den burde hatt et eget avsnitt under gjennomgangen av psykiske lidelser hos voksne.

Risikoen for en bok som dette, er at den faller mellom flere stoler. På den ene siden er den kanskje for omfattende for medisinstudenter og på den annen side for tynn for den som ønsker å sette seg skikkelig inn i stoffet. Dette kompenseres ved omfattende bruk av litteraturhenvisninger.

På tross av innvendingene – for både studenter og utdanningskandidater i psykiatri anser jeg boken som en egnet basisbok.

Anbefalte artikler