Rothman – en merkevare i epidemiologi

Øyvind Næss Om forfatteren
Artikkel

Rothman, Kenneth J.

Epidemiology

An introduction. 2. utg. 268 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 25

ISBN 978-0-19-975455-7

Å anmelde Rothmans introduksjonsbok i epidemiologi har visse fellestrekk med hvordan jeg forestiller meg det er å anmelde en ny iPhone. De er begge merkevareprodukter som har stått seg godt og lenge i markedet. Boken er, i tråd med tittelen, en introduksjonsbok i sentrale begreper i faget. Ifølge vaskeseddelen er målet å føre oss gjennom tåkeheimen og lyse opp de fundamentale begrepene. Denne utgivelsen har, på tross av et begrenset antall sider, dybde nok til å fungere godt som introduksjon og referansebok hos mange, også de som har en viss bakgrunnskunnskap i faget. Den arketypiske leseren kunne vært medisinstudent, men jeg vil likevel tro at han/hun er i starten av et forskerutdanningsløp. Begreper som risiko i ulike varianter, studieopplegg, populasjon, feilkilder og så videre er alle sentrale deler av akademisk medisin. Så boken kan godt plasseres ved siden av introduksjonsbøker i fysiologi, anatomi og lignende basale fag på legekontoret.

Det er 12 kapitler. Og de vesentlige elementene som går igjen i andre tilsvarende lærebøker i epidemiologi, kommer også her: definisjon av sykdomsårsaker, hvordan man måler sykdomsforekomst og effekter, type studieopplegg og feilkilder. Rothmans styrke er som pedagog. Dette kommer til uttrykk flere steder i fine figurer som fanger vanskelige begreper og sammenhenger på en bra måte. P-verdifunksjon er et eksempel på det, og det er kanskje særlig i overgangen når det gjelder statistikk at boken er opplysende.

Så hvor ligger svakhetene? Den største synlige svakheten er når Rothman skal plassere begrepene i en faglig sammenheng, for eksempel vitenskapsteoretisk i kapitlene om årsaker og historie hvor han ramser opp (selektivt) kjente og mindre kjente navn uten å diskutere og plassere dem i en historisk rammefortelling. Vår forståelse av sykdomsårsaker er ikke historieløs. Den har forandret seg i takt med rådende hovedfortellinger i samfunnet og vitenskapen for øvrig. Og spørsmål om årsak til sykdom som innfallsport til epidemiologisk teori blir litt fattig berørt. Han refererer pliktskyldig til store vitenskapsteoretikere utenfor faget, som Kuhn og Feyerabend, men unnlater å nevne debatter om nettopp teori innad i faget.

Ikke alle introduksjonsbøker i epidemiologi er like grundige i å forankre faget i teoretiske perspektiver (1). Selv om bøkene deres for lengst er blitt klassikere, gjorde Susser og Morris til en viss grad det (2, 3). Det samme gjelder for Bhopal i dag (4). Det er kanskje for mye forlangt å kreve alt dette i en introduksjonsbok. Skal man ha en grundig innføring i tekniske begreper, er Rothman uovertruffen. Og man kommer for så vidt langt med det.

Anbefalte artikler