Pygmalion-effekten og selvoppfyllende profetier

Olaf Gjerløw Aasland Om forfatteren
Artikkel

Jussim, Lee

Social perception and social reality

Why accuracy dominates bias and self-fulfilling prophecy. 474 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 50

ISBN 978-0-19-536660-0

Da psykologen Robert Rosenthal arbeidet med sin doktorgrad tidlig i 1960-årene, oppdaget han tilfeldig at han kunne påvirke collegestudentenes måte å «gjette» IQ på personer som han bare viste bilde av før og etter en intervensjon. Intervensjonen besto i at studentene selv tok en IQ-test, og det viste seg at de som fikk et godt resultat på sin egen test, bedret sine vurderinger av personene på fotografiene fra første til andre vurderingstidspunkt, mens de som fikk dårlige resultater på egen test, tok ned sine vurderinger. Det merkelige var imidlertid at det også var en forskjell på disse to gruppene før intervensjonen. Men da var det motsatt, de som anga en økning i de avbildede personenes IQ var opprinnelig de som anga lavest IQ. Da Rosenthal publiserte dette, ble han kontaktet av Lenore Jacobson, som var rektor på en barneskole i San Fransisco. Hun inviterte ham til å gjennomføre et bredt anlagt eksperiment på hennes skole, for å se om lærerne kunne påvirke elevenes IQ ved å formidle enten positive eller negative oppfatninger av elevenes potensial. Det viste seg å stemme, og samarbeidet resulterte i en av sosialpsykologiens klassikere: Pygmalion in the classroom: Teacher expectations and student intellectual development (1). Denne boken er også et viktig utgangspunkt for Lee Jussims bok.

Synes du det var vanskelig å forstå hva dette forsøket egentlig gikk ut på? Da er kanskje ikke dette boken for deg, for den er nemlig full av detaljerte beskrivelser av hundrevis av psykologiske forsøk og publikasjoner – 20 sider med referanser – så det gjelder å holde tungen rett i munnen for å få med seg alle detaljene. Et pluss er det imidlertid at det på side 51 finnes en tabell der leseren får hjelp til å finne ut hvor man kan lese henholdsvis entusiastiske førsteomtaler og kritiske senere omtaler av relevante sosialpsykologiske publikasjoner.

Som tittelen antyder handler denne boken om to beslektede temaer: bias – det at vi gjerne finner det vi ønsker å finne, også i forskningen – og selvoppfyllende profetier – det at vi opplever det vi ønsker å oppleve. Jussim skiller mellom fire forskjellige former for bias: informasjonssøkingsbias (vi velger den informasjonen som passer best), evaluerings- eller vurderingsbias (vi oppnår det resultatet vi gjerne vil ha), attribusjonsbias (vi forklarer et fenomen med det vi tror på) og hukommelsesbias (vi husker det vi vil huske). Når det gjelder selvoppfyllende profetier, skiller han mellom ekte selvoppfyllende profetier, der en i utgangspunktet gal sosial forestilling blir til virkelighet, og potensielle selvoppfyllende profetier, som vi også kan kalle forventningseffekter.

Lee Jussims metode er å vise at mens man i en rekke sentrale sosialpsykologiske studier opprinnelig var opptatt av å påpeke hvordan folk flest tar feil i sine oppfatninger, viser det seg, gjennom hans grundige gjennomgang av data og design, at det vel så ofte er forskerne og forfatterne som tar feil. Ikke minst er det et problem at forsøksdesign, som i utgangspunktet var basert på gale premisser, gjentas og gjentas, inntil resultatene blir «sannheter».

Her er det med andre ord mye å lære, ikke minst for oss som forsker på menneskelig atferd. Men som allerede antydet, er dette en stor og tung bok, med altfor liten skrift og et tilsvarende høyt sosialpsykologisk detaljeringsnivå – med andre ord for spesielt interesserte. Jussim henter særlig sine referanser fra pedagogikken, noe som gjør at den interessante diskusjonen om f.eks. sammenhengen mellom selvoppfyllende profetier og placeboeffekten, for ikke å si forskningsmessig evaluering av alternative medisinske metoder i sin fulle bredde, dessverre er fraværende. Vi kunne saktens trengt en dr. Jussim for de medisinske atferdsfagene!

Anbefalte artikler