Liv uten livets rett

Per E. Børdahl Om forfatteren
Artikkel

Isdahl, Per Johan

Liv uten livets rett

Nazistenes medisinske massedrap på mennesker med mentale funksjonshemminger 1939 til 1945. 29 s, ill. Oslo: HL-senteret, 2012. Pris NOK 70

ISBN 978-82-92988-16-9

Knapt 65 år etter avslutningen av Legeprosessen i Nürnberg erkjente den tyske legeforeningen gjennom sin Nürnberger Erklärung av 23. mai 2012 de tyske legenes ansvar for de medisinske uhyrlighetene i 1933 – 45 (1, 2).

Vi har alle hørt om jødeforfølgelsene, utryddelsesleirene og Josef Mengeles (1911 – 79) eksperimenter i Auschwitz. I etterkrigsårene har den tyske legeforeningen vært avvisende til at disse årene skulle bli gjenstand for forskning, fordi det kunne ødelegge legenes rykte. Det den tyske legeforeningen nå i klartekst sier, er at legenes deltakelse ikke var noe som bare gjaldt de skrekkelige, eller at det kun avspeilet et politisk press. De mer enn 360 000 tvangssteriliserte, drapene på mer enn 200 000 mentalt syke og invalide, de fryktelige medisinske forsøkene og utvelgelsen av de som skulle til konsentrasjonsleirene, var ikke et resultat av noen få fanatikeres virksomhet, men krevde deltakelse fra store deler av det medisinske samfunnet. Ledende tyske leger og forskere deltok med glød i å rense fedrelandet. Mange av dem hadde vært ledende fagfolk før 1933, de var ledende i 1933 – 45 og fortsatte som ledende fagpersoner etter 1945.

Den tyske legeforeningen erkjenner i sin erklæring hvor galt det kan gå hvis ikke en grunnleggende etikk ligger til grunn for vår virksomhet.

Psykolog Per Johan Isdahl har i Holocaustsenterets skriftserie utgitt et hefte om en av de største medisinske ugjerningene i det 20. århundre – ja, kanskje overhodet. Det er et lite hefte, men stoffet er overveldende. Utryddelsen av handikappede barn og voksne hadde et dobbelt formål: Det skulle rense rasen, og det skulle fjerne de som først og fremst ble sett på som en økonomisk byrde. Drapene og drapsmetodene ble forløperne og «treningsfeltet» for de massedrapene som, særlig på jøder, skjedde i tyske konsentrasjonsleire.

Det er et opplysende, rystende og tankevekkende hefte. På enkelte punkter er fremstillingen upresis. Jon Alfred Mjøen (1860 – 1939) og hans pseudovitenskapelige laboratorium på Vinderen fikk aldri noen stor betydning for norsk praksis, men det fikk derimot genetikeren, professor Otto Lous Mohr (1886 – 1967), og hans motstand mot eugenisk tankegang. Det er riktig at Lov nr. 2 til vern av folkeætten (1943 – 45) åpnet for tvangssterilisering av personer som led av alvorlige, arvelige sykdommer eller defekttilstander. Den ga juridisk dekning for en praksis vi så lenger syd og øst i Europa, men den medførte her ikke de samme uhyrlighetene.

Heftet anbefales varmt til alle som er interessert i den annen verdenskrig, og til kolleger med interesse for medisinsk etikk.

Anbefalte artikler