Ydmyk nestor
Torberg Torbergsen har hentet kaffe og kjeks. – Dessverre er ikke kantinen åpen på lørdager, sier han og bekymrer seg for om jeg er sulten. I to minutter sliter han med å få opp den gjenstridige kjekspakken.
– Som du ser er det ikke strengt nødvendig med tekniske evner for å bli nevrofysiolog, bemerker han tørt før vi setter tennene i hver vår kjeks.
– Hvorfor valgte du medisin i utgangspunktet?
– Det var på grunn av karakteran, kommer det spøkefullt. I ettertid angrer han seg. – Uff, det må du ikke sette på trykk, sier han beskjemmet på telefon fra Tromsø. – Karakterene var ikke så gode. For en flåsete kommentar!
Torbergsen er selvkritisk, en egenskap kollegene berømmer ham for: «Han er usedvanlig ydmyk til tross for et enormt kunnskapsnivå og sin lange erfaring.»
At det skulle bli nevrologi var også litt av en tilfeldighet.
– I 1967 kom en nederlandsk nevrolog til Tromsø. Før det fantes det ikke nevrolog i byen. Året etter begynte to assistentleger på det som skulle bli nevrologisk avdeling på sykehuset i Tromsø. Torberg Torbergsen var den ene.
– EEG måtte vi ta på Åsgård sykehus, for det hadde vi ikke utstyr til hos oss.
Etter hvert ble behovet for å kunne gjøre nevrofysiologiske undersøkelser større. I 1983 tok Torbergsen initiativ til å bygge opp en egen nevrofysiologisk seksjon i tilknytning til den nevrologiske avdelingen.
– Jeg påtok meg å lede den selv om jeg ikke var nevrofysiolog. Samtidig begynte jeg på spesialistutdanningen i klinisk nevrofysiologi og ble etter hvert spesialist i faget, forteller han. Frem til pensjonsalderen i 2004 har han ledet seksjonen.
– Klinisk nevrofysiologi i Norge er et lite fag, men det har blitt stadig viktigere. Faget har ekspandert, og repertoaret av nevrofysiologiske metoder har økt betydelig fra den gang standard EEG-registreringer var stort sett enerådende innen faget. Man har utviklet avanserte elektromyografiske teknikker, og undersøkelser med fremkalt respons gir mulighet for å bestemme ledningshastigheter i sentrale nervebaner. Nevrofysiologiske metoder blir også mer og mer benyttet i intensivavdelinger, både ved cerebrale symptomer og ved utredning av nevromuskulære symptomer som ved «critical illness» og Guillain-Barrés syndrom. Nevrofysiologisk metoder brukes i forbindelse med intraoperativ monitorering, ved ryggkirurgi og ved hjernekirurgi ved epilepsi. Utredning i forbindelse med søvnforstyrrelser er også blitt en viktig undersøkelse innen faget.
– Ethvert sykehus med nevrologisk avdeling bør også ha en spesialist i klinisk nevrofysiologi, mener professoren. – Alle testene vi gjør er basert på at vi undersøker organer med eksitabelt vev. Vi ser på elektriske potensialer som forandrer seg ved sykdom, det være seg i perifere nerver, muskulatur eller i hjernen. Dette er dynamiske undersøkelser som sier noe om funksjonen, og gir en annen forståelse av sykdomsprosesser enn for eksempel bildediagnostikk. EMG-undersøkelse av den elektriske aktiviteten i muskulatur og nevrografi – undersøkelse av ledningshastigheten i perifere nerver– er etter min mening uunnværlige metoder ved utredning av sykdommer i perifere nerver og muskulatur, understreker overlegen.
– I Tromsø undersøker vi rundt 1 400 pasienter med EMG hvert år. I utgangspunktet er det en litt ubehagelig undersøkelse, vi stikker jo nåler inn i musklene til pasienten.
Men Torbergsen klarer som regel å bygge opp tilliten hos pasientene slik at de villig lar han stikke dem.
– En gang undersøkte jeg en kvinne med myotoni i form av smertefulle kontraksjoner blant annet i tungen. Om sommeren hadde hun med seg datteren til Tromsø på ferie, og da ville jeg gjerne gjøre EMG på datteren også. Men det hadde ikke jenta lyst til.
– Hva med litt feriepenger, spurte jeg. 100 kroner?
Fremdeles ville ikke jenta legge seg på benken.
– Jeg tror vi stoppet på 400 kroner. Da lot hun meg få stikke, og resultatet var ikke uten konsekvenser.
EMG har imidlertid fått konkurranse fra andre undersøkelser.
– Nevrologien og klinisk nevrofysiologi har forandret seg i stor grad i takt med inntoget av ulike bildeundersøkelser som CT og MR.
Han husker tilbake til tiden da de gjorde luftencefalografi, og da cerebral angiografi ble utført med arteriepunksjon på halsen.
– Den rivende utviklingen innen molekylær genetikk har også endret nevrologen og nevrofysiologens hverdag, ikke minst når det gjelder arvelige nevromuskulære sykdommer. Nå kan vi i større grad enn før påvise den molekylære defekten og få innsikt i patofysiologiske mekanismer bak pasientenes symptomer.
Genetisk, patologisk, nevrofysiologisk og nevrologisk avdeling ved universitetssykehuset i Tromsø har sammen bygd opp et nasjonalt senter for nevromuskulære sykdommer. Torbergsen har hatt en sentral rolle i prosessen.
– Man kan jo lure på hvor riktig det er at pasienter med alvorlige muskelsykdommer skal måtte reise helt til Tromsø for å bli utredet, påpeker han.
Beskjeden og ettertenksom er han visst alltid. Men resten av landets nevrofysiologer og nevrologer ser ikke ut til å være i tvil om hvor ekspertisen befinner seg.
– Om et par uker er det slutt, bedyrer han. Jeg skal bare følge opp noen pasienter i et år til. Eller to.