La oss få flere varslere

Olav Hjeljord Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 20/2012 får vi en skremmende tilstandsrapport (1). Er utviklingen ved norske sykehus virkelig slik at et smidig organisasjonssystem går foran hensynet til pasientens ve og vel? For undertegnede som ikke har kontakt med helsevesenet annet enn ved sykdom – enten egen eller i familie/vennekrets – er dette høyst foruroligende informasjon.

Foruroligende fordi varslerartikkelen tyder på et beinhardt sykehusmiljø hvor viktige innvendinger og korrektiv ikke bare neglisjeres, men kan føre til tragiske konsekvenser for den som varsler. Siden jeg ikke kjenner nærmere til norske sykehus, stiller jeg meg naturlig nok spørsmålet om varsleren er en urokråke som av egen interesse eller fikse ideer strør sand i et maskineri som egentlig går i en god og riktig retning. Men det varsles også fra andre innen helsevesenet. I Klassekampen for 12. oktober i år påpeker Berit Foss, førsteamanuensis ved Institutt for sykepleie, Høgskolen i Oslo og Akershus hvordan kostnadsbesparelse og økt produktivitet med bakgrunn i amerikansk management-tenkning etter hvert har influert helsesektoren som annen offentlig forvaltning (2). Her knyttes ledernes lojalitet til organisasjonen, og til å tilfredsstille måloppnåelse og effektivitet i organisasjonen på økonomiske premisser. Konfliktene oppstår fordi sykepleiere og leger har (bør ha!) sin lojalitet og sin faglige og verdimessige forankring knyttet til pasientenes ve og vel. Det er også essensen i artikkelen fra varsleren.

Konklusjonen til Berit Foss er at leger bør være representert i ledelsen av sykehusene. Men skal vi tro varsleren (som tydeligvis skriver av egen dyrekjøpt erfaring) er dette ingen garanti for en pasienten-i-sentrum-tenkning. Det sitter allerede leger på begge sider av bordet, og varsleren går langt i å antyde at de legene som havner i lederposisjoner, er de som ikke ser utfordringene/har egenskapene som passer for arbeid med pasienter eller eventuelt med forskning. Vi er vant til å tenke på personer i helseyrket som omsorgspersoner, verdimessig knyttet til pasientene i deres ulike, sårbare situasjoner. Dersom utviklingen går i retning av sykehusansatte som produksjonsarbeidere, er det alvorlig. Vi skal være meget takknemlig for de av sykehusenes helsepersonell som våger å stå frem og opponere mot en slik utvikling. Artikkelen gir et skremmende bilde av hvor effektivt ledere kan isolere og uskadeliggjøre en enkelt varsler. Det vil de ikke klare dersom dere blir mange. Som etter hvert potensiell pasient setter jeg min lit til at et anerkjent ressurssterkt helsepersonell ikke sitter passivt som tilskuere til sykehus hvor omsorgsfunksjonen etter hvert kommer i annen rekke.

Anbefalte artikler