Hypnose – underholdning eller behandling?

Inger Helene Vandvik Om forfatteren
Artikkel

Hypnose og hypnoterapi kan lindre plager, bedre symptommestring og understøtte psykoterapi, men forbindes fremdeles med myter om kvakksalveri og underholdning.

Hypnose ble benyttet ved kirurgiske inngrep allerede på 1800-tallet, men først rundt 1950 begynte man å utvikle kunnskap om terapeutiske intervensjonsmetoder (1, 2). Hypnose kan enkelt beskrives som en naturlig forekommende tilstand der kroppen er avslappet mens bevisstheten er oppmerksom og fokusert. En vanlig misforståelse er at hypnose er en form for bevisstløshet som likner på søvn. Nyere forskning tilsier imidlertid at hypnose snarere er en tilstand med skjerpet oppmerksomhet og økt suggestibilitet, dvs. mottakelighet for det som sies og skjer der og da (1, 2). Dette er en naturlig tilstand, for eksempel når barn er engasjert i lek eller ser film. En tilsvarende fokusert oppmerksomhet preger ofte pasienten i første møte med legen (3). Hypnoterapi er en behandlingsmodalitet med spesifikke terapeutiske mål benyttet mens pasienten er i en hypnotisk tilstand (1, 2). En klinisk hypnoterapeutisk sesjon kan skjematisk deles inn i seks faser: introduksjon, induksjon, fordypning, posthypnotisk (terapeutisk) suggesjon, tilbakebringing av pasienten til her-og-nå-situasjonen og tilbakemelding.

Ved bruk av hypnose er det viktig at den kliniske tilnærmingen er individuelt tilpasset pasientens ønsker og behov. Metoden er derfor mindre egnet for dobbeltblinde forsøk, og publiserte arbeider er fortsatt ofte basert på kasuistikker (4). Hypnoterapi er godt egnet til å understøtte kognitiv atferdsterapi og psykoterapi ved bl.a. depresjon, angst, smerter og traumer (1, 2, 4), men fagområdet er i dag for lite kjent blant helsepersonell. Det er godt dokumentert at bruk av avspenningsteknikker, forestillingsbilder og hensiktsmessig bruk av ord kan bidra til å forebygge sprøyteskrekk og andre posttraumatiske reaksjoner etter kliniske undersøkelser og invasive prosedyrer hos barn (2). Studier viser at opplæring i selvhypnose kan redusere, eventuelt helbrede, både plager og symptomer ved tilstander som astma, migrene, enuresis nocturna (5) og irritabel tarm (6). I internasjonale retningslinjer anbefales hypnoterapi for utvalgte pasienter ved for eksempel irritabel tarm-syndrom (7). En randomisert, kontrollert studie hos barn med magesmerter viser tilsvarende gode effekter som hos voksne (8). Nå er det også bedre muligheter for objektiv registrering av endring av f.eks. pasientens hjertefrekvens og hudtemperatur ved terapeutiske intervensjoner (2). I tillegg foreligger studier som inkluderer bl.a. funksjonell MR, noe som kan bidra til å forstå hva som skjer i hjernen ved hypnotiske suggesjoner (9, 10). Det er behov for flere randomiserte, kontrollerte studier av hypnose med god nok metodikk og styrke til å vise effekt på pasientviktige utfall.

Hypnose og hypnoterapi kan også ha negative effekter. Forbud mot bruk av hypnose i underholdningsøyemed har nettopp vært begrunnet ut fra den skam/ydmykelse, ev. retraumatisering som personer som primært samtykket til å stille opp for hypnotisøren, senere har lidd under (11). Det er derfor viktig at den som praktiserer ferdighetene gjør det med tilstrekkelig kompetanse og innen en profesjonsetisk ramme.

Justisdepartementets straffelovskommisjon har foreslått å oppheve § 364 i straffeloven som sier at bare leger, psykologer og tannleger kan praktisere hypnose. Lovforslaget er nå sju år etter ikke ferdigbehandlet, så paragrafen er fremdeles gjeldende. Det er viktig at klinikere som skal bruke hypnose i praksis, har fått profesjonell opplæring og veiledning (1, 2). Innsikt i pasient-lege-forholdet, oppmerksomt nærvær, klinisk kommunikasjon og vurdering av pasientens motivasjon for endring inngår i opplæringen i ulike former for terapi, bl.a. kognitiv atferdsterapi. Likevel er det min erfaring at kunnskap om hvordan fokusert oppmerksomhet, suggestibilitet og hypnoterapi kan understøtte behandling, ofte gir aha-opplevelser og nye terapeutiske muligheter for deltakere i utdanning i klinisk hypnose.

Det er ingen tvil om at vi trenger mer forskning på hypnoterapi, både i form av randomiserte studier og kvalitative studier. Den kunnskapen vi allerede har, støtter imidlertid min kliniske erfaring med at vi er langt unna å ha et adekvat tilbud til våre pasienter.

Anbefalte artikler