Utvikling av teknologi, produkter og tjenester
For de fleste radiologer består mye av hverdagen i å tolke bilder, og tolkingen foregår gjerne et annet sted enn der bildene er tatt. Den gang bildene var på film foregikk tolkingen som oftest nær de bildedannende modalitetene – på lyskasser i egne granskingsrom. I prinsippet kunne tolkingen foregå helt andre steder, så lenge bildene og den kliniske problemstillingen var tilgjengelig for radiologen. Det er dette som danner grunnlaget for teleradiologi.
Utviklingen av nye tjenester drives som regel av nye teknologiske muligheter. Vi fikk f.eks. de første forsøk på teleradiologi omtrent samtidig med månelandingen i 1969. Når det var mulig å overføre levende bilder fra månen til TV-apparatene i de tusen hjem, måtte det også være mulig å overføre røntgenbilder til den andre siden av byen. Dermed tok man i bruk den samme teknologien, og vi fikk de første eksemplene på teleradiologi (1). Bildene ble overført på samme måte som fjernsynsprogrammer – det var et fjernsynskamera i den ene enden som filmet røntgenbildet, en fjernsynsskjerm i den andre enden og en satellittforbindelse imellom. Bildene ble tolket i sanntid. Kvaliteten ble vurdert som akseptabel (2), men nytteverdien sto nok ikke helt i forhold til kostnadene – overføring via satellitt var og er kostbart.
Ti år senere var teknologi for overføring av data via telefonlinjer tilgjengelig, og et vanlig røntgenbilde kunne overføres i løpet av bare fire minutter til lokaltakst (3). Også da foregikk granskingen i sanntid, kameraet sto foran røntgenfilmen mens bildet ble overført til en fjernsynsmonitor via en telefonlinje. Selv om kostnadene ved overføringen gikk ned og kvaliteten og detaljrikdommen opp, var nok heller ikke dette noen hensiktsmessig modell for mer omfattende radiologisk virksomhet. Det var komplisert å administrere sanntidsoverføring og tolking av bilder via fjernsynsteknologien, og kvaliteten var tross alt ikke-optimal. Det var fortsatt lettere og rimeligere å flytte radiologen enn å flytte bildene.
Det neste skritt i utviklingen var digitalisering av bildene, slik at man kunne lagre og sende dem («store-and-forward») og dermed skille overføring fra gransking (4). Det var imidlertid kombinasjonen av systemer for digitalisering av bilder, systemer for å lagre og formidle bilder (Picture Archiving and Communication Systems, PACS) og rimeligere og bedre kommunikasjonsteknologi som gjorde teleradiologi interessant for større grupper (5).
De nordiske land lå langt fremme. Store avstander og tynt befolkede områder gjorde teleradiologien nyttig, og høy teknisk kompetanse gjorde den mulig. Pionerarbeidet til Jan Størmer, radiolog og overlege ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, bør spesielt fremheves. Allerede i 1992 ble røntgenbilder overført fra Troms militære sykehus til det daværende Regionsykehuset i Tromsø (6). I stedet for bistand fra radiolog én dag i uken kunne man få radiologisk tolking av bildene hver dag. Fra 1995 benyttet man digitalt bildeopptak (7), og dermed var tjenesten heldigital.
Fra midten av 1990-årene ble teknologien raskere, bedre og billigere. Portabiliteten er økt ytterligere (8), men de teknologiske prinsippene for teleradiologisk bildeoverføring er de samme. Vi har derimot sett fremveksten av nye teleradiologiske tjenester. I USA har firmaer som NightHawk, vRad og et titall andre levert kommersielle tolkingstjenester siden 1990-årene. I Europa har noen få firmaer vokst frem med den hensikt å tilby tjenester for det europeiske marked, og selv i Norge kan private aktører tilby teleradiologiske tjenester, selv om de primært bruker teknologien til å fordele arbeid mellom sine egne avdelinger.
Anslagsvis 50 – 55 % av amerikanske sykehus benyttet en eller annen form for interne eller eksterne teleradiologiske tjenester i 2009 (9). En tredel av norske sykehus oppga i 2010 til Radiologforeningens teleradiologiutvalg at de benyttet teleradiologi til primærgransking (10, 11).