Effektdokumentasjon
Tre placebokontrollerte fase 3-studier utgjør hoveddokumentasjonen for klinisk effekt hos pasienter med multippel sklerose med vedvarende moderate til alvorlige spasmer på tross av behandling. Man gjennomførte først to studier med konvensjonell parallellgruppedesign hvor resultatene var lite konklusive, blant annet på grunn av stor variasjon i individuell respons (2, 3).
I en tredje studie valgte man derfor en såkalt anrikningsdesign, hvor man først søker å velge ut den subgruppen av pasienter som har størst sannsynlighet for å ha nytte av behandlingen. I en innledende enkeltblindet seleksjonsstudie fikk således 572 pasienter Sativex munnspray over fire uker (4). Bare 273 av disse oppnådde minst 20 % reduksjon i spastisitet, målt ved en 0 – 10-skala. Denne subgruppen ble redusert til 241 pasienter, blant annet på grunn av bivirkninger, og disse ble videre testet i en randomisert, dobbeltblindet parallellgruppedesign.
I intervensjonsgruppen fikk nå 74 % av pasientene en klinisk relevant reduksjon i spastisitet (minst 30 % endring på måleskalaen), mens hele 51 % i placebogruppen også fikk like god spasmereduksjon. Hvis man i stedet måler graden av spastisitet på 0 – 10-skalaen i de to gruppene, ga den aktive behandlingen en gjennomsnittlig forbedring på 0,2, mens placebo ga en forverring på 0,6 (som endringer fra utgangsverdien, som var 3,9 etter den innledende seleksjonsstudien).
Ved begge typer målevariabler var forskjellen mellom behandlingsgruppene statistisk høysignifikant, slik at det foreligger en sikker, men begrenset effekt. Disse funnene, med forholdsvis liten klinisk forskjell mellom aktiv terapi og placebo, innebærer at man bør vurdere behandlingseffekten spesielt i den initiale dosetitreringsfasen, men også med jevne mellomrom senere i forløpet.