Rus og psykiatri – mer enn dobbelt opp?

Tore Gude Om forfatteren
Artikkel

Evjen, Reidunn

Kielland, Knut Boe

Øiern, Tone

Dobbelt opp

Om psykiske lidelser og rusmisbruk. 3. utg. 306 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2012. Pris NOK 379

ISBN 978-82-15-01739-6

Etter å ha lest historien om «Karin» i begynnelsen, kan man bli sittende med en følelse av håpløshet. Er det mulig å nå inn til et menneske som er sin eksistensielle angst og sine ubevisste drivkrefter inn i rusen så til de grader i vold, samtidig som hun vet med sin fornuft hva hun må passe seg for.

I Dobbelt opp har forfatterne til hensikt å ta oss med inn i de kompliserte forholdene som preger og omgir mennesker med belastende psykiske plager i tillegg til rusproblemer. Forfatterne, som åpenbart har bred erfaring fra dette feltet, gir leseren mange nyttige innfallsvinkler der stikkord er tenke annerledes, det vil si at behandlere trenger å forlate den tradisjonelle behandlerrollen preget av diagnostisk og terapeutisk definisjonsmakt. Stikkord som brukermedvirkning, tilgjengelighet, langsiktighet og motiverende tilnærming er nødvendige ledetråder inn i dette dobbelt kompliserte feltet.

Boken er delt inn i 10 kapitler med spennvidde fra historikk, via «state of the art», utredning/behandling til etiske refleksjoner rundt dette krevende feltet. Kliniske vignetter bidrar til å styrke de teoretiske og praktiske betraktningene, noe som gjør at boken oppleves lettlest og tilgjengelig med tiltalende layout. Alle som arbeider med pasienter innenfor dobbeltdiagnosespekteret, vil ha nytte av å lese denne boken. Det bør bli flere og flere av oss innen helsevesenet for å unngå at slike pasienter faller mellom to stoler.

Når jeg vender siste side, sitter jeg likevel igjen med to hovedspørsmål:

Kan man nærme seg pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer på samme måte, uavhengig av om rusen er alkohol-, stoff- eller blandingsmisbruksutløst? Klinisk arbeid og forskning tyder på forskjellige forløp for disse gruppene.

Og hva med pasientenes ambivalens som bidrar til risiko for stadige svingdørsforløp, innleggelse ved krise, ut igjen når krisen er over, men med overhengende tilbakefallsrisiko – om igjen og om igjen og om igjen …

Få har beskrevet ambivalensaspektet bedre enn forfatteren Per Olov Enquist i sin selvbiografi Et annet liv, der han beskriver i detalj hvordan han lurer behandlere og sine nærmeste, og selvfølgelig også seg selv. Han kommer seg vekk fra det ene behandlingstiltaket etter det andre, til og med fra en institusjon langt ute i ødemarken på Island vinterstid i bare tøfler. Først da han nådde bunnlinjen i seg selv i møte med et annerledes opplegg, snudde den destruktive spiralen og førte ham inn i «Et nytt liv», der han ikke lenger var slave av alkoholen.

Dette aspektet kunne vært bredere omtalt enn det som foreligger, inkludert en halv side helt til slutt. Likevel, boken anbefales, gjerne med Enquist som sidelektyre.

Anbefalte artikler