Visjonært og nyttig om leger som ledere

Tor Ingebrigtsen Om forfatteren
Artikkel

Spurgeon, Peter

Clark, John

Ham, Chris

Medical leadership

From the dark side to centre stage. 143 s, tab, ill. London: Radcliffe Publishing, 2012. Pris GBP 30

ISBN 978-1-84619-246-3

Peter Spurgeon ledet utviklingen av The Medical Leadership Competency Framework (MLCF) i Storbritannia. I Medical leadership oppsummerer Spurgeon og medforfatterne prosjektet og gir en generell innføring i ledelse, en analyse av lederutfordringene i helsevesenet og en presentasjon av The Medical Leadership Competency Framework som rammeverk for utdanning av leger som ledere i National Health Service (NHS).

Spurgeon og medarbeidere mener at den medisinske profesjonen er i krise. Legene har gitt fra seg rollen som pådrivere for endring av helsetjenesten. Vår faglige autonomi utfordres av teknologi, krav om pasientsikkerhet, standardisering, kvalitet og samhandling. Vi har tilstrebet organisatorisk stabilitet der endring er nødvendig, og svekket vår innflytelse gjennom utilstrekkelig engasjement i ledelse og organisatorisk forbedringsarbeid.

Forfatterne oppsummerer forskning som viser at kvaliteten på administrasjon og ledelse utgjør forskjellen mellom gode og middelmådige sykehus. Evidensen for at involvering av leger i ledelse er assosiert med høy kvalitet gjennomgås og illustreres med eksempler fra Kaiser Permanente og Mayo-klinikken.

De mener at profesjonen selv står i veien for mer innflytelse ved ikke å anerkjenne lederkompetanse på linje med klinisk kompetanse. Leger som kvalifiserer seg som ledere, oppnår ikke nok autoritet og anerkjennelse. Lederskap i helsevesenet er vidt fordelt til formelle og uformelle lederposisjoner. Forfatterne mener derfor at klinikere må være kompetente til å lede både organisatorisk endring og pasientbehandling, og at «leadership» og «followership» må gå hånd i hånd.

Som svar på utfordringen presenterer forfatterne The Medical Leadership Competency Framework. I rammeverket definerer man kompetansekrav for personlig utvikling, teamegenskaper, administrasjonskunnskap, endrings- og forbedringskunnskap og strategisk ledelse. Det skal anvendes gjennomgående i Storbritannia i medisinstudiet, spesialistutdanningen og i videre karriereutvikling for å styrke alle legers kompetanse i ledelse og organisasjonsforståelse. Avslutningsvis foreslår forfatterne å opprette et «Faculty for Medical Leadership» – for å inkludere legeledere bedre i egen profesjon.

Bidragsyterne skriver engasjert til leger om leger som ledere. Dette er en lett tilgjengelig oppdatering av kunnskapsgrunnlaget om ledelse i helsevesenet. Søkelyset er rettet mot sykehus i National Health Service, men forskningsresultatene som presenteres, er internasjonale og relevante for hele helsetjenesten. Likhetstrekkene mellom Storbritannia og Norge er mange nok til at teksten er relevant for oss.

Peter Spurgeon har inspirert det norske arbeidet med å utvikle en felles plattform for ledelse i helseforetakene. En viktig konklusjon fra det norske arbeidet er at ledernivået nærmest pasienten må styrkes. Spurgeon støtter dette og gir gode råd om hvordan det kan gjøres. Boken burde interessere alle leger, og spesielt dem av oss som arbeider med utdanning og ledelse. Forfatterne understreker at lederutfordringene i allmennlegetjenesten er minst like store som i sykehusene. Et eventuelt råd til departementet ville nok vært å etablere ledelse av allmennlegetjenesten, istedenfor å prøve å styre den gjennom en detaljert forskrift. Rådene om å integrere kompetanse i administrasjon og ledelse som en naturlig del av legers faglighet, og om å ivareta medlemmer som velger å satse på ledelse bedre i profesjonen, burde interessere Legeforeningen.

Anbefalte artikler