Ny metode i studier av arvelige sykdommer

Haakon B. Benestad Om forfatteren
Artikkel

Fibroblaster fra pasientens hud kan reprogrammeres til stamceller og deretter differensiere så de blir som celler fra andre organer.

Dilatert kardiomyopati (DCM) behandles med hjertetransplantasjon og kan skyldes ulike mutasjoner, bl.a. punktmutasjonen (R173W) i TNNT2-genet for troponin T. Fra en slekt med denne mutasjonen er det laget hjertemuskelcellelinjer fra friske kontrollpersoner og fra pasienter med dilatert kardiomyopati (1). Pasienthjerteceller er lite tilgjengelige og dør raskt i kultur. Musemodeller har kastet lys over sykdommen, men pga. forskjeller mellom mus og mennesker håper man derfor at de pasientspesifikke kardiomyocyttene kan gi ny innsikt, selv om de er umodne og uten et normalt in vivo-miljø.

Reguleringen av cytoplasmatisk kalsium var unormal i DCM-cellene. De hadde nedsatt kontraktilitet og abnorm sarkomerstruktur, som ble forverret av noradrenalinstimulering, mens en β-adrenergblokker bedret den disorganiserte cytoplasmastrukturen etter en uke i cellekulturene. Overføring av genet for sarkoplasmatisk retikulums Ca2+-adenosintrifosfatase (Serca2a) normaliserte kontraksjonskraften. Samtidig ble transkripsjonen av en mengde ulike gener endret; disse forandringene kunne kanskje utnyttes terapeutisk?

– Dette er et eksempel på nytteverdien av den nyutviklede teknologien med pasientspesifikke induserte, pluripotente stamceller, såkalt iPSC-teknologi, sier seksjonsleder Jan E. Brinchmann, forskningsgruppeleder ved Stamcellesenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. – Den gjør det mulig å ta fibroblaster fra pasientens hud, reprogrammere disse så de blir svært umodne stamceller og så differensiere stamcellene så de blir som celler fra andre organer.

Der sykdommer skyldes medfødte genetiske forandringer, kan man i laboratoriet lage en modell av sykdommen for å forstå sykdomsmekanismene og teste medikamenter. Denne typen forskning er i oppstartsfasen ved Stamcellesenteret, og vi forventer å få resultater som man kan gå videre med i dyrestudier og eventuelt kliniske studier, sier Brinchmann.

Anbefalte artikler