En døende spesialitet?

Torgeir Bruun Wyller Om forfatteren
Artikkel

Effekten av geriatrisk behandling i sykehus er forbløffende godt dokumentert, men mange ser ut til å ønske seg en kastrert geriatri

«Is geriatric medicine terminally ill,» ble det nylig spurt på lederplass i Annals of Internal Medicine (1). Skribenten påpeker at med den demografiske utviklingen burde geriatri være en blomstrende spesialitet, men slik er det ikke i USA. Hvordan er situasjonen i Norge?

Den er mindre dyster enn i USA, men varierende fra sykehus til sykehus. Det er 160 spesialister i geriatri i Norge, men ikke alle er yrkesaktive. De sykehusene som aktivt utdanner geriatere, har god søkning fra leger som er dedikert til faget. Men langt fra alle sykehus tar del i denne utdanningen. Siden utdanningsløpet er langt og gjennomsnittsalderen for yrkesaktive geriatere høy, vil det de nærmeste årene så vidt være balanse mellom tilførsel og avgang av spesialister i geriatri. Deretter vil antall yrkesaktive geriatere øke, men ikke så fort som behovet tilsier.

Den geriatriske pasienten kjennetegnes ikke først og fremst ved sin alder, men ved helseproblemets kompleksitet. Kjernen i den geriatriske arbeidsmetoden kalles i internasjonal litteratur comprehensive geriatric assessment, på norsk gjerne bred geriatrisk vurdering. Ikke minst takket være norsk forskning (2), er det nå godt dokumentert at et slikt tilbud gir bedre overlevelse og større sjanse til å bli skrevet ut til eget hjem for gamle som legges inn i sykehus med akutt sykdom oppstått mot et bakteppe av multisykelighet, polyfarmasi, funksjonsvansker og kognitive problemer (3 – 5).

Hva er det ved den geriatriske arbeidsmåten som gjør den så effektiv? Tre sentrale elementer er særlig viktige: For det første et sterkt fokus på diagnostisk innsats – ofte med utstrakt (men målrettet) bruk av diagnostisk teknologi. Dette er nødvendig siden de geriatriske pasientene ofte har atypiske symptomer, også ved akutte tilstander der kausal terapi er svært virkningsfull. For det andre en systematisk gjennomgang av alle relevante helseproblemer og alle legemidler – ikke bare det som umiddelbart forårsaket innleggelsen. Dette er nødvendig siden akutt sykdom og kronisk komorbiditet påvirker hverandre gjensidig. For det tredje umiddelbar oppstart av målrettede rehabiliteringstiltak samtidig med akuttbehandlingen – ikke etterpå. Det er bare funnet effekt av geriatriske tilbud når de blir gitt på et dedikert geografisk område (sengepost e.l.), av et koordinert tverrfaglig team ledet av spesialist i geriatri, som har det overordnede ansvaret for behandlingen. Det er aldri funnet effekt av ambulerende geriatriske team som gir råd til de avdelingene som har behandlingsansvaret (5).

Nytten av et geriatrisk tilbud for akutt syke gamle med komplekse helseproblemer er så stor og overbevisende dokumentert at det vanskelig kan anses forsvarlig å behandle denne pasientgruppen uten et akuttgeriatrisk tilbud (6). Hvorfor får da ikke alle akutt syke geriatriske pasienter dette tilbudet, og hvorfor går ikke utdanningen av geriatere raskere?

Årsakene er sammensatte – men andre enn i USA (1). I Norge er nok den viktigste begrensende faktoren manglende vilje – både blant administratorer og kolleger – til å satse på geriatri der geriatrien er viktigst, nemlig i akuttsykehusene. Ikke slik at man ønsker geriatrien død, men mange ser ut til å ønske seg en kastrert geriatri, forvist til andre arenaer. Helse Sør-Øst-direktørene Hans Nielsen Hauge og Ulf Ljungblad etterlyste f.eks. nylig mer geriatrisk rehabilitering i stedet for akuttsenger i sykehus – til tross for at det er i akuttsengene at geriatrien er mest effektiv (7). Direktøren for Helse Bergen, Stener Kvinnsland, har uttalt at det ikke bør satses på store geriatriske enheter, men at man heller må styrke kompetansen innad i de medisinske avdelingene (8) – i strid med evidensen for hvilken organisering som gir helsegevinst. Store prestisjesykehus som Haukeland universitetssykehus og Akershus universitetssykehus gir ikke noe geriatrisk tilbud til pasienter som ville hatt nytte av det, og bidrar heller ikke i utdanningen av geriatere. Og Oslo universitetssykehus har nylig etablert en «generell indremedisinsk avdeling» (som straks ble fylt av geriatriske pasienter) i stedet for å utvide sitt akuttgeriatriske tilbud i henhold til behovet.

De fleste andre sykehusspesialitetene har gjennom mange år høstet velfortjente triumfer gjennom subspesialisering. Det kan da virke provoserende når man fra geriatrisk hold påpeker at en organoppdelt tilnærming ikke er den optimale for multisyke eldre, og dessuten hevder at den indremedisinske generalistkompetansen er ofret på subspesialiseringens alter. Viktige elementer i samhandlingsreformen er fundert på feilinformasjon om de angivelig mange unødvendige innleggelsene av eldre (9). Når geriaterne påpeker at akutt syke eldre kan ha stor nytte av sykehusinnleggelse hvis de får et geriatrisk tilbud i akuttfasen, vekker de dermed anstøt både hos myndighetene (som ønsker billige kommunale tilbud for denne gruppen) og hos kollegene (som heller vil behandle pasienter som feiler én ting om gangen).

Erfaringene tilsier at det ikke ville være vanskelig å fylle flere geriatriske utdanningsstillinger og dermed bidra til å sikre en aldrende befolkning et godt helsetilbud. Geriatrien trenger ambisiøse leger som fascineres av det sammensatte og kompliserte, og som i tillegg har god nok verdiforankring til å slåss for at samfunnets aller svakeste må ha rett til et helsetilbud av god kvalitet når de blir akutt syke.

Anbefalte artikler