Maksimal forventet hjertefrekvens

Asbjørn Støylen, Bjarne Nes, Trine Karlsen Om forfatterne

Ved belastningstest er det vanlig å ta utgangspunkt i formelen 220 ÷ alder for å vurdere om belastningsnivået er tilstrekkelig. Formelen har svak dokumentasjon og underestimerer gjennomsnittlig maksimalpuls, mest for de eldste. Selv mer korrekte formler er kun veiledende på grunn av stor spredning. Det er på tide å parkere formelen 220 ÷ alder for godt.

For at en belastningstest skal ha tilstrekkelig sensitivitet bør man oppnå adekvat intensitet (1, 2). 85 % av maksimumsintensitet regnes vanligvis som tilstrekkelig. Imidlertid kjenner de færreste pasienter sin egen maksimalpuls. Maksimalpulsen faller nokså lineært med alder (3), og det har vært en utbredt praksis å estimere forventet maksimalpuls ut fra alder ved hjelp av en lineær regresjonsformel. Mest utbredt er formelen «220 ÷ alder».

Det er tre spørsmål knyttet til bruk av denne:

  1. Hvor godt er formelen dokumentert vitenskapelig?

  2. Hvor godt beregner den gjennomsnittlig maksimalpuls?

  3. Hvor stor er spredningen i hver enkelt aldersgruppe, dvs. hvor godt predikerer aldersgjennomsnittet den individuelle maksimalpulsen?

Ulike formler

Formelen HRmaks = 220 ÷ alder er ikke basert på én enkelt vitenskapelig studie, men på et gjennomsnitt av flere studier (4, 5), der faktisk ingen av dem var nær 220 ÷ alder. I en metaanalyse som ble validert i et uavhengig utvalg med over 500 friske individer kom man frem til regresjonsformelen: HRmaks = 208 ÷ 0,7 × alder (6).

I Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) testet vi maksimal hjertefrekvens hos 3 320 friske personer (7, 8). Dette er den største enkeltundersøkelse av belastning og kondisjon til dags dato. Lineær regresjon ga alderssammenhengen HRmaks = 211 ÷ 0,64 × alder. Det var liten kjønnsforskjell og variabler som røyking, kroppsmasseindeks og maksimalt oksygenopptak hadde liten betydning. 77 % oppnådde høyere puls enn forventet ut fra 220 ÷ alder (61 % av dem under 40 år, 81 % av dem i alderen 40 – 60 år og 88 % av dem over 60 år).

Like interessant var imidlertid spredningen i materialet på ca. ± 25 slag · min-1 for alle aldersgrupper. Det vil si at selv et korrekt estimert aldersgjennomsnitt vil ha meget svak relevans for den enkelte pasient.

Vi mener derfor at spørsmålene ovenfor kan besvares slik:

  1. Formelen 220 ÷ alder er ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert.

  2. Formelen vil underestimere forventet maksimalpuls hos voksne, mest hos de eldste.

  3. Spredningen i forventet maksimalpuls, selv med oppdaterte formler, er så stor, at maksimal hjertefrekvens ikke kan predikeres med akseptabel grad av presisjon hos enkeltpasienter

Hva skal man anbefale?

Når det gjelder kriterier for å avslutte en belastningstest hos pasienter, anbefales det i europeiske retningslinjer først og fremst å anvende symptomer (herunder dyspné), deretter funn på EKG eller blodtrykk (9). Hos pasienter uten symptomer ved testing kan man ifølge retningslinjene vurdere å avslutte testen når maksimal forventet hjertefrekvens er oppnådd, med andre ord vesentlig mer enn 85 % av maksimal intensitet. Dyspné hos en pasient uten tegn på hjerte- eller lungesykdom, er i seg selv et tegn på at man nærmer seg grensen for yteevnen. Under selve testen kan derfor dyspné brukes som et kriterium for å avslutte. Har pasienten nådd talegrensen, dvs. at hun eller han ikke lenger klarer å snakke i vanlige setninger, er ofte adekvat belastningsintensitet oppnådd. Hos de fleste tilsvarer talegrensen 15 på Borgs skala eller 85 % av maksimal yteevne (10). Det å vurdere pasientens grad av dyspné, aktivt bruke Borgs skala hvor pasienten selv graderer anstrengelsen eller begge deler vil derfor sannsynligvis gi større sjanse for å oppnå an adekvat belastning enn forventet hjertefrekvens.

Konklusjon

Formelen 220 ÷ alder bør ikke brukes. Nyere formler kan gi en mer korrekt prediksjon av gjennomsnittet for en aldersgruppe, men spredningen er imidlertid så stor at hver pasient bør vurderes individuelt, ut fra tegn til utmattelse.

Publisert først på nett 9.8. 2012

1

Cumming GR. Yield of ischaemic exercise electrocardiograms in relation to exercise intensity in a normal population. Br Heart J 1972; 34: 919 – 23. [PubMed] [CrossRef]

2

Gianrossi R, Detrano R, Mulvihill D et al. Exercise-induced ST depression in the diagnosis of coronary artery disease. A meta-analysis. Circulation 1989; 80: 87 – 98. [PubMed] [CrossRef]

3

Robinson S. Experimental studies of physical fitness in relation to age. Arbeitsphysiologie 1938; 10: 25. [CrossRef]

4

Robergs RA, Landwehr R. The surprising history of the «HRmax=220–age» equation. JEP online 2002: 5: 1 – 10.

5

Fox SM 3rd, Naughton JP, Haskell WL. Physical activity and the prevention of coronary heart disease. Ann Clin Res 1971; 3: 404 – 32. [PubMed]

6

Tanaka H, Monahan KD, Seals DR. Age-predicted maximal heart rate revisited. J Am Coll Cardiol 2001; 37: 153 – 6. [PubMed] [CrossRef]

7

Aspenes ST, Nilsen TI, Skaug EA et al. Peak oxygen uptake and cardiovascular risk factors in 4631 healthy women and men. Med Sci Sports Exerc 2011; 43: 1465 – 73. [PubMed] [CrossRef]

8

Nes BM, Janszky I, Wisløff U et al. Age-predicted maximal heart rate in healthy subjects: The HUNT Fitness Study. Scand J Med Sci Sports 2012; n/a. [PubMed] [CrossRef]

9

Task force on the management of stable angina pectoris of the European Society of Cardiology. Guidelines on the management of stable angina pectoris. Eur Heart J. doi: 10.1093/eurheartj/ehl002

10

Borg GA. Perceived exertion. Exerc Sport Sci Rev 1974; 2: 131 – 53. [PubMed] [CrossRef]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler