Amerikansk legeutdanning

Sammenlikning Norge-USA

Klarer vi å utdanne studenter i Norge til å bli kunnskapsrike, dyktige og profesjonelle leger? Sannsynligvis gjør vi det, men i praksis er det vanskelig å dokumentere. Vi har ikke eksterne prøver som gjør at studenter og institusjoner kan sammenliknes. Akkrediteringen av legeutdanningene er delegert til det enkelte universitet av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) (13). Resultatet er at kvalitetskontrollen av legeutdanningene, de enkelte kurs og den enkelte student nok er mindre stram enn i USA og andre land som har nasjonale prøver og akkreditering av en ekstern organisasjon. I USA publiseres ikke resultatene av de nasjonale prøvene eller spørreundersøkelsen blant avgangsstudentene, men hver enkelt legeutdanning får sine resultater sammenliknet mot gjennomsnittet av alle i nasjonen. Slik kan hvert enkelt fag/disiplin/kurs se hva studentene kan og mener, og studieadministratorer kan vurdere hvilke deler av studiet som er svake og/eller sterke.

De nasjonale prøvene har også et annet aspekt. Å lage gode, reliable og valide eksamensoppgaver er krevende og man kan ikke forvente at enkeltinstitusjoner har ressurser og kompetanse til å lage og kvalitetssikre eksamenssett som er så gode som nasjonale prøver. Med gode eksamenssett sikrer man rettferdig behandling av studenter og at autoriserte leger har nødvendig kompetanse. I Storbritannia har man ikke nasjonale prøver, men en nasjonal bank med eksamensspørsmål for å sikre kvalitet og konsistens mellom legeutdanninger (16). Kanskje kan det være en vei å gå i et lite land som Norge? Denne tankerekken forutsetter flervalgsoppgaver som eksamensform. Dette innførte USA i sine nasjonale prøver så tidlig som i 1953. Eksamensformen brukes også i Norge, men min erfaring er at vi kan bli bedre i utforming og evaluering av testene.

I Tromsø har vi vært stolte av at vi gir studentene våre mye pasientkontakt. Derfor ble jeg overrasket over å lære at amerikanske legeutdanninger har betraktelig mer pasientkontakt enn Tromsø-studiet. Det gir grunn til ettertanke.

Har amerikanere noe å lære av oss? Helsevesenet er en viktig del av utdanningen, spesielt i USA der praksisutplassering (clerkships) utgjør halvparten av studiet (fig 2). Her mener jeg Norge har mange fortrinn, med et velorganisert helsevesen med et grunnleggende mål om at alle skal få behandling når de trenger det. I USA er helsevesenet fragmentert og uoversiktlig, og mitt inntrykk er at kommunikasjon mellom både institusjoner og IT-systemer er enda mindre strømlinjeformet enn i Norge. I tillegg går mer ressurser med til administrasjon og dokumentasjon. I USA mangler 15 % av befolkningen helseforsikring, og de kan ikke regne med å få nødvendig helsehjelp. Skulle de få hjelp, så er det nesten alltid på et sykehus med medisinstudenter, som ser mange pasienter uten forsikring. En spesialistkandidat kan arbeide i gjennomsnitt 80 timer per uke etter begrensninger innført i 2003 av ACGME, og de fleste arbeider så mye (17). I Europa er ukentlig arbeidstid begrenset til 48 timer (18), og selv om mange ikke overholder disse bestemmelsene, er differansen stor. Kanskje er sjansen for å møte en uthvilt lege både som student og pasient større i Norge?