Tiazider og «tiazider»
Begrepet «tiazid» har gjennomgående blitt brukt som samlebetegnelse på tiazidene (hydroklortiazid og bendroflumetiazid) og den tiazidliknende forbindelsen klortalidon (avregistrert i 1998). Høydosetiazider har vært assosiert med hypokalemi og hyperglykemi (5). I Norge er anbefalt dosering av hydroklortiazid 12,5 – 25 mg og bendroflumetiazid 1,25 – 5 mg daglig og benevnes lavdosetiazider. En Cochrane-rapport fra 2009 konkluderte med at «lavdosetiazider» er førstevalget ved hypertensjon (6).
Ingrid Os har i Tidsskriftet (7) problematisert tolkingen av lavdosetiazidstudiene, slik som ALLHAT-studien (8) og SHEP-studien (9). En viktig innvending har vært at all dokumentasjon på lavdosetiazider i monoterapi er basert på studier av klortalidon, som kjemisk sett ikke er et tiazid og har vesentlig annerledes farmakokinetikk. Hydroklortiazid har en halveringstid på 8 – 15 timer mot klortalidon 29 – 55 timer (10). En studie om bruk av hydroklortiazid i dosering 12,5 – 25 mg som monoterapi er aldri blitt presentert.
Det er problematisk at man omtaler «tiazider» som godt dokumentert, når preparatene man faktisk bruker, aldri er blitt validert i de dosene man bruker. Det finnes gode farmakokinetiske grunner til å anta at effekten ikke lar seg ekstrapolere fra resultatene for klortalidon. En metaanalyse utført av Messereli og medarbeidere i 2011 viste effekten av 12,5 – 25 mg og 50 mg hydroklortiazid på 24 timers ambulatorisk blodtrykksmåling (11). Her ble 24-timersblodtrykk redusert med 5,7 og 3,3 mm Hg for systolisk og diastolsk blodtrykk ved bruk av 12,5 mg hydroklortiazid og 7,6 og 5,4 mm Hg ved 25 mg hydroklortiazid, underlegent alle andre medikamentklasser i studien.