Nyttige tilbakemeldinger og provoserende refleksjoner

Hans Olav Melberg Om forfatteren
Artikkel

Breen, Marta

Rosa streker, røde tall

Jakten på hva som feiler verdens beste helsevesen. 238 s, ill. Oslo: Forlaget Manifest, 2011. Pris NOK 275

ISBN 978-82-92866-31-3

Rosa streker, røde tall er en lettlest og til tider underholdende bok om norsk helsevesen. Utgangspunktet er forfatterens egne opplevelser i møte med helsevesenet i forbindelse med graviditet og fødsel. Disse opplevelsene har resultert i 24 korte kapitler med refleksjoner og digresjoner, bl.a. kritiske kommentarer om for sterkt fokus på økonomi, foretaksmodell, privatisering og andre høyrevridde uhumskheter.

Omtalen av forfatterens personlige opplevelser er nyttig, men kanskje ikke ny lesning for de som arbeider med gravide. Refleksjonene om årsakene til problemene kan leses av alle som er interessert i norsk helsevesen, selv om man ikke alltid vil være enig i konklusjonene.

De personlige opplevelsene inkluderer problemer med å få føde på det sykehuset man ønsker, å måtte mase og vente for å få epidural og å måtte ligge utslitt på store og bråkete barselavdelinger i fem døgn med lite hjelp til barnepass. Forfatteren selv innrømmer at klagingen kanskje er litt bortskjemt og storforlangende, men hun mener også at man kan peke på mulige forbedringer når ambisjonen er å være verdens beste helsevesen.

Hvorfor er det ikke bedre? Ifølge forfatteren er svaret at man tenker for mye på økonomi: «Bunnlinjen er blitt viktigere enn barselstårene.» Økonomiske motiver har ført til nedleggelser av tilbud og reformer der sykehusene er blitt til foretak som er finansiert ved hjelp av et aktivitetsbasert system. Dette gjør at man kutter ned på tilbud man tidligere fikk: alt fra gratis parkering på sykehuset til hjemmebesøk etter fødsel. Små problemer knyttet til slike endringer blir beskrevet med humoristisk sans og kan være nyttige påminnelser for de som jobber med økonomiske reformer uten selv å kjenne konsekvensen på kroppen.

Mer problematisk er koblingen mellom klagene og konklusjonene. Den anekdotiske stilen er ikke egnet til å overbevise på dette området. At Wallenberg-familien ifølge forfatteren er mannsdominert, venner med kongelige og muligens indirekte støttet nazistene finansielt for over 50 år siden, er ikke gode argumenter for å være imot private helseforetak. En løsning der man skal slippe å tenke på økonomi virker også utopisk i en verden der vi verken kan eller vil bruke alle ressursene på helsevesenet.

Boken er selvsagt ikke ment å være en vitenskapelig avhandling om mål og virkemidler i en situasjon med begrensede ressurser, så det kan virke surmaget å kritisere den for å hoppe noe raskt over mellomregningen. Personlige erfaringer er nyttige tilbakemeldinger, og provoserende refleksjoner kan stimulere til skarpere tanker. På den måten er dette en god bok.

Anbefalte artikler