Føre var
Et departement er sekretariat for den politiske ledelsen. De høye stablene med saksmapper på kontorpulten inne hos departementsråden er et synlig bevis på den tunge prosessen det er å styre Helse-Norge.
– Det er mitt ansvar å forberede sakene som skal til statsrådene, og derfor havner alt hos meg. Men jeg har ekspedisjonssjefene å støtte meg til, ofte er det dem som har jobben, sier Anne Kari Lande Hasle.
Vi får en rask leksjon om kompleksiteten i arbeidsoppgavene, fra brev og henvendelser til lovforskrifter, bevilgninger og regjeringsnotater. En viktig erkjennelse for en byråkrat er at små ting vokser fort til brennbare politiske saker. Ifølge Lande Hasle er det særlig sakene til og fra Stortinget som volder mest besvær, blant annet fordi det er så mange formaliteter rundt dem.
– Jobben min er å balansere mellom politiske og administrative overveielser. Selv om det kan være turbulent iblant, er arbeidet som departementsråd et stort privilegium. Jeg kommer tett inn på mennesker og den politiske debatt, samtidig som jeg kan være med på å få frem det beste i prosessene, sier hun.
Som departementsråd står hun i direkte linje under statsrådene. Hun skal lede og samordne departementets faglige virksomhet, og være en buffer for statsrådene, ikke minst i forhold til mediene, en oppgave hun har to informasjonssjefer til å hjelpe seg med. Dette forutsetter evnen til å være føre var og se horisontens mørke skyer lenge før ministrene skjønner rekkevidden av et problem. Det er i hvert fall en ambisjon hun har.
Så kan man som utenforstående bare undre seg over hvorledes hun makter og mestrer sine plikter og oppgaver. Riktignok disponerer hun to sekretærer, men det kan umulig være nok til å forklare hennes kapasitet til å lede et departement og samtidig holde to ministre i tømmene?
– Som leder er jeg opptatt av å delegere ansvar og spre kompetanse. I det praktiske arbeidet betyr dette at det ikke skal være noen fagområder der bare én person kan alt. Isteden vil jeg ha 2–3 medarbeidere som alle behersker fagfeltet. Dette er en rasjonell arbeidsform som frigjør kapasitet, og en slik kapasitet er kritisk når vi skal utrede lover, styre etater og gjennomføre reformer og systemendringer, sier Lande Hasle.
Hun er overbevist om at dersom kunnskap blir altfor konsentrert, er det et varsku om at demokratiet kan være truet. Et eksempel hun nevner er sykehusfinansiering, et komplekst område der politikere lett kan la seg forlede av både tall og tale.
– Hvis systemene eller reglene blir så kompliserte at vi ikke skjønner dem, så har vi et alvorlig problem. Det kan avstedkomme gale beslutninger, og det kan være umulig å ta noen for det, hvis man selv ikke kjenner systemet, påpeker hun.