Mitt ansvar – og kanskje også ditt?

Ingrid Neteland Om forfatteren
Artikkel

Jeg takker forfatterne av Lege, student og medmenneske (1) i Tidsskriftet nr. 10/2012 for gode innspill til min tekst om tilværelsen som medisinstudent. Avslutningsvis i deres tekst er det svært gode forslag til forbedringer. Jeg er enig med dem i at manglene jeg skisserte i Medisinsk lettvekter – bare meg? (2) også er aktuelle for preklinikken. Det kan handle om dårlig organisering og manglende kunnskap om medisinstudenters opplevelse av studiet. Det sistnevnte har Medisinsk fagutvalg i Bergen lenge sett behovet for, og i februar 2012 ble det utført en trivselsundersøkelse som over 400 studenter besvarte. Min opplevelse er som regel ikke at det dreier seg om dårlige holdninger, mangel på medmenneskelighet og manglende respekt i veiledningen, det er heller mangel på tid og kapasitet. Dette oppleves også for meg som et strukturelt problem.

Jeg mener at større vekt på miljøet, inkludert forholdet mellom studenter og leger, er viktig for et godt studium. Vi studenter vil ikke leies gjennom studiet. Vi vil behandles med respekt, vi vil regnes med og gis ansvar – under oppfølging. Jeg ønsker å oppleve at vi er på lag. Det er viktig å understreke at jeg har møtt leger som ser på meg som en på laget. Disse legene gir ofte også oss studenter rom til å snakke om de medmenneskelige aspektene. Hovedpoenget i denne sammenhengen er at det er kontinuiteten i møtet mellom studenter og leger som mangler! Der synes jeg Brodal har et viktig poeng i sin kommentar (3). Jeg møter aldri den fantastiske onkologen som presset meg til nye høyder på en spesialvisitt igjen. Det største problemet som student er at man aldri opplever at noen ser nettopp deg, tror jeg.

Det er imidlertid viktig for meg å påpeke at min tekst også handler om studiemiljøet oss medisinstudenter imellom. Det er ikke bare legene som har et ansvar. Som studenter har vi ansvar for vår egen læring og trivsel og for at miljøet oss imellom har så stor takhøyde at vi tør å være lettvektere hvis vi føler det slik. Fakultetet og studieorganiseringen har ansvaret for at vi studenter har den plattformen vi trenger og at legene vi møter har lyst, evne og ikke minst tid til å følge oss opp. Jeg tror det er her vi studenter møter store utfordringer, og kanskje er det dette som skulle stått i sentrum? Kan vi skape kontinuitet i oppfølgingen av studentene?

Ansvaret for medisinstudiet ligger på både studenter, undervisere og ikke minst de som har ansvar for organiseringen av studiet. Hva gjør strukturen og organiseringen av studiet med oss – og med vår oppførsel ovenfor pasientene og kollegene vi møter og skal samarbeide med?

Anbefalte artikler