Resiliens, variasjon og robusthet
Psykologien er også en vitenskap om menneskelig styrke, kraft og tapperhet. Dette perspektivet, som omhandler resiliens, eller menneskelig hardførhet, vektlegges i økende grad når det gjelder møtet med store utfordringer (17). Mye av resiliensforskningen er gjort hos barn som har levd over tid med vedvarende påkjenninger, mens man i forskning på voksne i større utstrekning har konsentrert seg om enkeltpåkjenninger (16).
At mange ikke har psykiske symptomer etter ryggmargsskader er ikke patologisk, men uttrykk for menneskelig variasjon (13, 16, 17). Lenge har fagfolk sett dette utelukkende som benekting og har opprettholdt mytene om reaksjoner på tap (11). Noen vil ha nytte av emosjonell bearbeiding, for andre synes det å være til liten nytte (13) og kan bidra til å «holde dem fast» i uhensiktsmessige følelser. Det kan komplisere relasjoner, skape problemer og gi økt lidelse (12, 13).
Nyere resiliensforskning har vist variasjon og forskjellige forløpstyper etter ugjenkallelig tap (13, 17). Det vanligste er et resilient forløp, karakterisert ved at man opprettholder et godt psykisk funksjonsnivå både på kort og på lang sikt. Dernest et bedringsforløp (recovery), med forhøyet symptomnivå initialt som normaliseres over tid. En tredje forløpstype kjennetegnes ved vansker både før tapet og et langvarig høyt lidelsestrykk (distress) hvor det er behov for hjelp på mange områder. Forsinket symptomutvikling (delayed) forekommer, men det er sjeldent.
Det har også vist seg at noen får det bedre etter et tap, for eksempel der man har mistet ektefellen etter langvarig uhelbredelig sykdom med stor pleietyngde (13). Vi kjenner eksempler på at personer med ryggmargsskade har sagt: «Ikke misforstå, jeg ønsket meg ikke skaden, men mye i livet mitt er blitt bedre etter den.»
Quale & Schanke fant at 54 % av 80 pasienter med ryggmargsskade og multitraumer hadde et resilient forløp og at 25 % hadde et forløp preget av bedring, dvs. symptomene ved innkomst bedret seg i løpet av rehabiliteringen eller tiden etter (16). Den siste gruppen (21 %) var preget av stort lidelsestrykk både ved innkomst, utreise og fire år etter skaden, og det var holdepunkter for at det hadde vært vansker også før skaden. Studien støtter at det vanligste er at man klarer seg bra på tross av skadens omfang og alvorlighetsgrad. Funnet samsvarer med annen resiliensforskning (17).
Resiliens handler om det vi på mange måter vet. Mennesket har en stor evne til å tilpasse seg endrede vilkår, hvis ikke hadde vi ikke overlevd som art. Det betyr ikke at livet er lett og uproblematisk eller at man ikke opplever vansker og lidelser (17). Man fungerer likevel relativt stabilt psykisk og sosialt, og tilværelsen er preget av positive følelser og oppfatninger om en selv og fremtiden. De ulike forløpene vi ser betyr at de som får en ryggmargsskade, har ulike behov og trenger ulike tilbud. Det som passer for noen, er i verste fall skadelig for andre.
Resiliente mennesker trenger hjelp til å leve i et funksjonsfriskt samfunn, men vektlegging av emosjonell bearbeiding er ikke nødvendigvis til hjelp. Kanskje er det de pårørende som har behov for støtte og normalisering av sine reaksjoner? Bedringsgruppen trenger emosjonell støtte, hjelp med stressymptomer og erfaringer med at de mestrer. Mestring er av de mest potente kilder for erfaring for oss alle. Lidelsesgruppen kan ha mange ulike problemer som må tas hånd om individuelt, på ulike måter og over tid.
Fremover er det en hovedutfordring å utvikle metoder for tidlig å identifisere individers sannsynlige forløp etter skade. Hvordan skille en robust person fra en som trenger hjelp og er preget av lidelse og unngåelsesatferd, eller en i bedringsforløp fra en i et forløp preget av høyt lidelsestrykk over tid? Og hvor mye trykk kan vi legge bak våre anbefalinger og på hvilket tidspunkt i forløpet? God tidlig kartlegging er uansett sentralt.