Vikarierende motiver om rituell omskjæring og helsehjelp

Jan Helge Solbakk Om forfatteren
Artikkel

Lege Rolf Kirschner kommer i Tidsskriftet nr. 5/2012 med noen underlige utfall mot undertegnede (1). (Bakgrunnen er en kritisk kommentar om rituell omskjæring som jeg skrev sammen med Reidar Pedersen og Anne Hambro Alnæs (2)). For det første mener han at det er den lutherske teologen i meg som har tatt frem slåsshansken. Da overser han helt at mine to medforfattere, som er henholdsvis lege og filosof (Reidar Pedersen) og medisinsk antropolog (Anne Hambro Alnæs) også har bidratt til kommentaren. For det tredje glemmer han i farten å nevne at jeg ikke er praktiserende prest, verken i eller utenfor Den norske kirke, og at jeg dessuten har to andre akademiske bein å stå på (medisin og filosofi). Det er ikke spor av teologiske argumenter i kommentaren. For det fjerde unnlater han å nevne at mange prester i Den norske kirke faktisk støtter Kirschner i at rituell omskjæring bør kunne tilbys ved offentlige sykehus i Norge, og det nettopp av respekt for at dette er en religiøs praksis med lange tradisjoner innen islam og jødedom. Selv er jeg ikke praktiserende kristen, noe jeg for øvrig aldri har forsøkt å legge skjul på. I vår kommentar til denne praksis drøfter også vi respektsiden av dette problemet, med henvisning til UNESCOs verdenserklæring om bioetikk og menneskerettigheter. Og vi er enig i UNESCO-erklæringens påpeking av at respekt for kulturell forskjellighet har en grense, nemlig når denne respekten har som konsekvens at grunnleggende menneskerettigheter krenkes. Som vi har gjort rede for i kommentaren, mener vi derfor at det å påføre et spedbarn et mutilerende inngrep av irreversibel karakter, ikke er i samsvar med grunnleggende menneskerettigheter.

Til sist tre ting: Det medfører riktighet at en forlenget versjon av vår kommentar ble sendt som høringssvar fra Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, til Helse- og omsorgsdepartementet, og at vi etter forespørsel fra Tidsskriftets redaktør utarbeidet en kommentarartikkel til Tidsskriftet om dette spørsmålet. I begge disse tekstene tok vi oss altså den frihet å påpeke at departementet i sitt høringsdokument hadde innskrenket høringsinstansenes valgmuligheter på utilbørlig vis, ettersom muligheten til å si nei til rituell omskjæring ved offentlige sykehus ikke inngikk blant de handlingsalternativer som skulle vurderes.

Anbefalte artikler