Høyesterett og sakkyndighet

Lars Jacob Stovner Om forfatteren
Artikkel

Stein Chr. Hexeberg hevder i Tidsskriftet nr. 6/2012 fortsatt at jeg burde ha omtalt «den omfattende vitenskapelige kritikk» av de såkalte Litauen-studiene og henviser på ny til SMM-rapporten om nakkeslengskade (1). Kritikken, som i hovedsak gjelder lav statistisk styrke, er ikke spesielt omfattende, og den er blitt besvart i to artikler (2, 3). Etter det er det, så vidt vites, ikke blitt publisert noen vitenskapelig funderte innvendinger mot studiene. Jeg mente det ikke var riktig å belemre Høyesterett med detaljer fra en vitenskapelig debatt som syntes avsluttet på grunn av mangel på innlegg fra den ene part. Skulle jeg ha trukket inn alle faglige debatter om nakkesleng opp gjennom de siste to tiår, ville erklæringen blitt svært lang. Jeg skrev i 1996 en systematisk oversiktsartikkel om nakkesleng (whiplash) med hovedvekt på metodologiske styrker og svakheter ved alle studier over tilstanden publisert til da (4). En oppdatering av denne artikkelen, skrevet i samarbeid med blant andre en av nestorene i tysk rettsmedisin, er nettopp utgitt (5).

Hexeberg hevder videre at «det er behov for en balansert fremstilling av hva som er allment akseptert medisinsk viten til enhver tid». For en så kontroversiell tilstand kan man spørre seg om det er mulig å oppnå enighet om hva dette er. I erklæringen til Høyesterett forsøkte jeg å gi en vurdering basert på min samlede forståelse av dette vanskelige problemfeltet, ikke en detaljert gjennomgang (som jeg har publisert andre steder). Jeg mente at det nærmeste man kunne komme allment akseptert medisinsk viten var SMM-rapporten, og derfor ble min korte gjennomgang av generell medisinsk forskning avsluttet med en oppsummering fra rapporten, som konkluderte med det ikke var vitenskapelig dokumentert at kroniske plager etter nakkesleng har den mekaniske skaden som direkte årsak.

Erklæringene i den aktuelle saken, fra nevrokirurg, nevrolog og fysikalskmedisiner, avgitt uavhengig av hverandre, viser at det har skjedd et paradigmeskifte i den medisinske forståelsen av nakkesleng, bort fra hypotesen om enkel vevsskade i nakken over mot en kompleks biopsykososial modell. Dette kom til uttrykk allerede i SMM-rapporten fra 2000. Som partner i et advokatfirma med personskadesaker er det høyst forståelig at Hexeberg ikke ønsker å ta dette skiftet innover seg og derfor fortsetter å insistere på en «balansert fremstilling». Man skjønner også hvorfor han gjerne vil være med og definere hva som skal være allment akseptert medisinsk viten. Det er mindre forståelig at han oppgir «ingen interessekonflikter» under sine innlegg til Tidsskriftet. Heller ikke advokater er hevet over kravet om å oppgi slike.

Anbefalte artikler