Historisk roman?
Jeg er bedt om å anmelde boken fordi radesyken var emnet for min avhandling (2). Det er selvfølgelig fristende å påpeke at reisen foregikk i 1776, ikke i 1775, som det står både i Heivolls korte introduksjon og i baksideteksten. Det var det danske kanselli som hadde foreslått for Collegium Medicum om ikke noen «til prøve» skulle sendes ned til København for at man slik skulle få vite mer om sykdommen, som ennå var en gåte for de medisinske autoritetene.
Formålet med reisen skulle være todelt: Man skulle bli kjent med sykdommens egentlige natur, dvs. få vite hva sykdommen var, og man skulle få gode måter å behandle den på, som igjen kunne brukes på de mange som lå syke med sykdommen i Norge. Reisen ble utsatt til våren, fordi det var så barskt klima om høsten og vinteren. Det ingen hadde regnet med, var at det ville bli så vanskelig å få tak i pasienter. Særlig slet Deegen med å skaffe pasienter, og han klaget til stiftsamtmannen om at bare bøndene hørte det minste nyss om reisen til København, så flyktet de, og reiste heller til kvakksalvere i Arendal eller Kristiansand for å la seg behandle. Det var en viss uenighet om hva motstanden mot å bli med skyldtes. Deegen mente at det skyldtes at pasientene hadde større tiltro til kvakksalvere enn til de lærde i København, mens fogden mente at pasientene flyktet fra Flekkefjord fordi de ikke hadde noen tiltro til Deegen. Men ingen var i tvil om at kongens ordre skulle oppfylles, og løsningen ble derfor å la lensmennene hente pasienter som Deegen foreslo. For det første skulle seks pasienter hentes fra Stavanger, slik at Deegen bare måtte samle seks, og for det andre skulle lensmennene hjelpe Deegen å søke ut de som skulle bli med. Makt kunne brukes hvis det var nødvendig, bekreftet stiftsamtmannen. Skipet la fra land i Flekkefjord 10. april 1776, med Deegen og hans seks pasienter og doktor Tychsen fra Stavanger og hans sju pasienter. Pasientene var i alderen 9 – 50 år, de fleste mellom 20 og 40. Fire pasienter døde i sykehuset samme år, like mange ble skrevet ut i juli og august (2).
Det er unektelig noe underlig at Heivoll har unnlatt å bruke rammefortellingen om tvangsbruk. Her kunne det ha vært mulighet for en dramatisk nerve i en fortelling som kanskje lider noe under mangel på fremdrift. En mulighet som ikke hadde vært å gjøre vold på det historiske materialet, kanskje snarere tvert om. Visste han ikke om det eller ønsket han ikke å bruke det? Svaret er for så vidt irrelevant. Det ville neppe blitt en bedre bok om han hadde gjort det, og det hadde muligens tatt søkelyset vekk fra det som er hovedanliggende, forholdet mellom far og datter.