Krimfarang og omgangssnue
I betydningen «smitte, infeksjon» har influensa vært kjent i Italia siden begynnelsen av 1500-tallet, men det var først en epidemi med utgangspunkt der i landet i 1743 som gjorde ordet aktuelt (2, 3). Tysk og engelsk overtok den italienske form influenza. Det gjorde også dansk og norsk. Til våre språk kom det på begynnelsen av 1800-tallet, men ble først utbredt på 1900-tallet (1). Med rettskrivningsreformen i 1907 begynte vi å skrive influensa med s på norsk (4), men det tok flere år før denne skrivemåten fikk fullt gjennomslag (5). Danskene holder fortsatt på z-en.
Influensa er altså et lånord i norsk. Det er vanlig at slike blir tilpasset språket de blir lånt inn i. Det har også skjedd med dette ordet. I Norsk Ordbok finner vi mange varianter: Fra Klæbu (Sør-Trøndelag) finner vi innflæns, fra Valdres innfluense og innfruense, fra Modum (Buskerud) innfelennsa og fra Stor-Elvdal (Østerdalen) florensa. Fra Vestlandet finner vi flunse og flonse (6).
Den iherdige språkreformatoren Knud Knudsen (1812 – 95) ville erstatte fremmedordet influensa med noe som var mer norsk. Han foreslo både krimfarang, omgangssnue, forkjølelsesfeber og grippe (7), men ingen av disse har slått gjennom. Særlig krimfarang synes jeg er morsomt. Det er oppbygd av krim = snue, forkjølelse og farang = omgangssyke, liten epidemi, altså en forkjølelsesepidemi. Dette er i samsvar med den vanlige folkelige bruken av ordet influensa, som en kraftig forkjølelse (8).