Kan det være nyren?
Min datter er bioingeniør og undersøkte, sammen med overlegen ved laboratoriet der hun arbeidet, en urinprøve fra meg etter et smerteanfall. Den viste «rikelig med intakte erytrocytter, uttrykk for en postglomerulær hematuri». Overlegen hadde tidligere sett et tilfelle med symptomatisk vandrenyre (ren mobilis) og mistenkte at dette også kunne gjelde meg. Etter konferanse med urolog ble det kartlagt nærmere.
Det ble anbefalt røntgen i liggende og stående stilling ved smerteanfall, for om mulig å påvise redusert avløp fra nyren og for eventuelt å påvise mobil nyre. Jeg klarte aldri å få organisert røntgenundersøkelse ved smerteanfall pga. reiseavstand og åpningstider ved røntgeninstituttet. Det ble således ikke påvist eventuelt redusert avløp fra nyren. Ved urografi ble det konstatert mobil høyre nyre, først med nyreforflytning på 2,6 cm, senere med 4,4 cm. Renografi viste nyreforflytning på 4 – 5 cm. Etter å ha lest mange artikler i engelskspråklige medisinske tidsskrifter om vandrenyre, ble jeg overbevist om at dette kunne være årsaken til mine invalidiserende plager.
Jeg ba om operasjon for mulig avbøting av plagene, men det ble avslått i 2008, da legene mente at man ikke hadde holdepunkter for at smertene skyldtes vandrenyre. Jeg var igjen på bar bakke – like syk som før og fullstendig utslitt. Arbeidsgiver aksepterte ikke lenger sykdommen min. Det ble stilt krav som jeg pga. plagene vanskelig kunne innfri, og jeg så meg selv på vei ut fra arbeidsforholdet. Jeg søkte om å bli utredet ved et sykehus med erfaring med tilstanden i Sverige, men søknaden ble avslått.
Jeg ga uttrykk for at jeg ikke lenger orket å leve med plagene. Operasjonen laparoskopisk nefropeksi ble til slutt tilbudt, på eget ansvar. Jeg ble operert i februar 2009, og kirurgen beskrev «multiple adheranser mellom colon og bukvegg på høyre side». Adheransene ble løsnet. Nyren ble festet så høyt i buken kirurgen klarte.
Etterpå ble de fleste smerteplagene borte. Jeg har fått et mye bedre liv, og livet føles igjen verdt å leve. Jeg har lagt på meg, er fysisk aktiv, går tur, jogger og arbeider i 70 % stilling. Urinen har vært klar og fin. Hematurien er borte. De sprengte blodkarene i ansiktet er nesten borte, mandlene er ikke lenger hovne og blodtrykket er normalt.
Det virker som om symptomatisk vandrenyre er lite kjent blant leger i Norge, og det synes å mangle utredningsprosedyrer. Jeg vil tro det er flere enn meg som helt unødig har gått med slike forferdelige plager. Jeg håper at min historie kan være med på å gjøre diagnosen bedre kjent blant helsepersonell.