Mangel på informasjon
For pasientene oppleves situasjonen frustrerende – selvsagt på grunn av lange ventetider, men kanskje vel så mye på grunn av mangel på informasjon. Opplysningene i Bergens Tidende var stort sett ukjente for prostatapasientene som sto i kø. Det er tankevekkende at det er mediene som informerer og ikke sykehuset selv. Vi må ha forståelse for kapasitetsproblemene helsevesenet har å stri med, men bør det ikke være et minstekrav at pasientene blir behandlet på måter som gjør lange ventetider enklere å håndtere? Et aktuelt eksempel fra en av mine nærmeste kan illustrere situasjonen. Muligens er det atypisk, men jeg er slett ikke sikker.
I begynnelsen av mars ble han henvist av fastlegen til Haraldsplass sykehus for utredning. Etter tre måneder var det hans tur, og det ble tatt biopsi. Men prøveresultatene, som var lovet innen 2 – 5 uker, lot vente på seg. Han tok da selv kontakt med sykehuset for å få informasjon, men det var ingen enkel prosess! Etter mye strev fikk han ansvarlig lege telefonisk i tale. Han kunne fortelle at det var funnet til dels aggressive kreftceller, og at det var rart at han ikke hadde fått brev. Men nå skulle legen på ferie. Det kom aldri noe brev. Etter å ha summet seg, fikk han kontakt med en annen lege – og kom litt videre. I samråd med Haukeland ble det bestemt at han skulle ta nye prøver for å fastslå omfanget. Denne gangen fikk han prompte svar, og operasjon på Haukeland ble bestilt omgående. Vi hadde hørt om 20-dagersgarantien og regnet med at det nå ville bli fart i sakene. Men nei. Etter et par uker tok han kontakt med innleggingskontoret og fikk vite at de nettopp hadde fått søknaden. Diverse purringer med bønn om i det minste å få en operasjonsdato, slik at han kunne organisere aktivitetene sine i høstmånedene, førte ikke frem. Riktig nok fikk han i begynnelsen av september et standardbrev om inntil tre måneders ventetid og en siste dato for operasjon satt til 6. desember. Da ville det ha gått ni måneder siden fastlegen sendte ham til utredning, og fem måneder siden diagnosen ble stilt. Heldigvis fikk han en skjelettscintigrafi som var negativ. Og heldigvis slapp han å vente så lenge som fryktet, det tok «bare» vel åtte måneder. Han var tydeligvis heldig, det går rykter om at ventetiden kan være atskillig lenger.
Haukelands urologiske avdeling har et godt rykte, og den medisinske behandlingen som min pårørende fikk var sikkert utmerket. Men det var til dels kaos på avdelingen, han ble utskrevet halvannet døgn etter en fem timers operasjon, uten ordentlig utskrivningssamtale, og med så å si ingen informasjon om hva han kunne forvente seg. Og trøblet kom. En telefon til sykehuset med spørsmål om hjelp, hadde ingen hensikt. Han ble henvist til legevakt og fastlege. Han fikk vite at det vil ta inntil to måneder før det foreligger svar fra patolog om eventuell spredning.