Maria Gjerpe Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 2/2011 spør Stine Bjerkestrand på lederplass hvorfor noen studier får stor medieoppmerksomhet, mens andre forbigås (1). Hun serverer konspirasjonsteorier til svar. Det handler om forskning rundt kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS) og hva bloggere og journalister har vært opptatt av i høst. Jeg blir i artikkelen navngitt som blogger og deltaker i en «kampanje» ledet av en (ukjent) «strateg». Dette siste medfører ikke riktighet, og hentydningene oppleves som absurde. Hva jeg har vært opptatt av gjennom de siste to år er å dele kunnskap som ikke alltid spres like godt gjennom offentlige kanaler.

En SINTEF-rapport (2) viser at pasienter med kronisk utmattelsessyndrom har vært utsatt for et helsevesen med manglende kunnskap. Jeg er tilhenger av kunnskap og setter kunnskapsdeling høyt. Som Fritt Ord-støttet blogger og lege er jeg opptatt av rask behandling til rett pasient – og blogger også om det.

Helsedirektoratet anbefaler nå nye og snevrere diagnosekriterier (3). At studien til Fluge og medarbeidere fra Haukeland universitetssykehus (4) får stor oppmerksomhet, skyldes først og fremst at dette er den første randomiserte, kontrollerte studien på et medikament mot kronisk utmattelsessyndrom noensinne og kan vise til gode resultater. Resultatene er omtalt i flere utenlandske medier. Opp mot en metaanalyse som ikke bringer nytt, er det lett å forstå hvilken som får mest oppmerksomhet. Dette uten forkleinelse for metaanalysen eller dens forskere i seg selv. Bjerkestrand går langt i å insinuere at Fluge og medarbeidere fikk forskningsmidler for lett og har uttrykt at tildelingen først og fremst skyldes bloggemakt og kampanjejournalistikk. Å skulle tillegge meg evne og makt til å styre hva helseministeren bestemmer, er en sterk overdrivelse av min påvirkningskraft.

Bjerkestrands leder er tatt ut av historisk kontekst. Medienes dekning og hvordan fagfolk har sett på kronisk utmattelsessyndrom gjennom tidene er interessant. Psykosomatikerne har preget synet på pasientgruppen, med begrunnelse i forskning hvor kriteriene er så vide at psykisk syke blir inkludert. Hvor er den norske kritiske lederartikkelen, tilsvarende den vi så i Lancet (5), der de psykosomatiske innfallsvinklene og dominansen på feltet diskuteres?

De sosiale mediene er kommet for å bli. Alle og enhver kan ytre seg og forfekte sitt syn, og man må regne med å bli korrigert. Bloggere og meningsytrere kan være høyt utdannede mennesker med kompetanse på temaene de ytrer seg om. Fremtidens helsevesen vil måtte forholde seg til brukerstemmer, pasienter og «erfarere» på en annen måte enn tidligere. De er her og de teller. Deltakerne har ennå ikke særlig mye reell makt, men de som har kunnskap, vil være med på å løfte kunnskapsrommet. Fremfor å se dette som en trussel håper jeg fremtidens leger ser brukerne av de sosiale mediene som alternative kunnskapsbaser og samhandlere som kan føre til utvikling av helsevesenet i en positiv retning. Jeg tror at det å forholde seg til og delta i sosiale medier blir en nødvendig og forventet del av de daglige gjøremål for helsepersonell i tiden som kommer. Å lære dette verktøyet blir pensum.

Publisert først på nett 6.2. 2012.

Anbefalte artikler