Studieguide
En rekke studier viser at aktiv læring gir større læringsutbytte (11, 12). Personlig har jeg erfaring med at kombinasjonen studieguide og dialogforelesning kan gi økt læringsutbytte. Et FoU-prosjekt med sykepleiestudenter ved Høgskolen Stord/Haugesund ga stor faglig fremgang og ble meget godt mottatt av studentene. Samtidig gikk strykprosenten ned.
En studieguide er først og fremst et studentaktiviserende læringsverktøy som inneholder supplerende lærestoff som oftest er forfattet av foreleseren selv. Den inneholder gjerne en kortversjon av det aller viktigste stoffet og de helt grunnleggende prinsippene i faget skrevet på en lettfattelig måte slik at det fremmer dybdeforståelse. Guiden kan også inneholde supplerende illustrasjoner, diverse sentrale øvingsoppgaver, med og uten fasit, og annet som kan vinkle lærestoffet på en annen måte og stimulere til aktiv læring. Hovedhensikten er at underviser og student skal ha en felles kognitiv plattform.
Noe av det viktigste vi som undervisere kan gjøre, er å motivere og stimulere studentene til egenaktivitet. Jeg tror at vi best kan oppnå dette i tett dialog med studentene gjennom levende dialogforelesninger. En studieguide er et godt redskap for å oppnå dialog og derved motivasjon og egeninnsats. Å lese 50 sider tungt fagstoff om et emne i læreboken før forelesning er ikke hensiktsmessig. Studentene blir kognitivt overlesset, og de klarer ikke å skille uvesentlig fra vesentlig stoff. Men å lese 6 – 8 sider med det aller viktigste, hvor søkelyset er rettet mot det helt grunnleggende med vektlegging av dybdeforståelse, forklart på en enkel måte i en studieguide, og å løse førforelesningsoppgaver, er noe studentene vil gjøre, og det vil fungere godt som grunnlag for dialog.
Vi har da et faglig fellesskap som gir trygghet og et inkluderende, dialogfremmende læringsmiljø. Ved at alle har lest det samme og løst sentrale oppgaver rundt kjernestoffet før forelesning, har vi en felles kognitiv plattform, og studentene har da knagger de kan henge supplerende opplysninger på.
Studieguider er i bruk ved en rekke prestisjetunge universiteter og høyskoler i USA og Australia, f. eks. ved Harvard University og Stanford University.
En annen grunn til å supplere med en studieguide er at mange studenter angir at lærebøkene ofte har et faglig innhold som er for komplisert, og at de er holdt i et språk som er vanskelig å forstå. Mange av de tradisjonelle lærebøkene i naturvitenskapelige fag synes å være for informasjonstette og detaljerte i sine forklaringer.
Forfatterne av lærebøker legger for liten vekt på at stoffet skal være lettlest, og på de enkle, grunnleggende prinsippene som gir dybdeforståelse. En del lærebøker er kanskje ikke primært laget for studenter, men mer for å gjøre inntrykk på kolleger i fagfeltet. Mange lærebokforfatterne er redde for å forenkle for mye og skrive noe som kan angripes av kritiske kolleger. Resultatet kan lett bli en tett strøm av nye fakta preget av kronglete setninger og kompliserte faguttrykk som blir vanskelig å forstå for den som er ny i feltet.
Den kjente forfatteren av lærebøker i fysiologi, Arthur C. Guyton (1919 – 2003), sa det slik: «Many textbooks of medical physiology have become discursive, written primarily by teachers of physiology for other teachers of physiology, and written in a language understood by other teachers of physiology but not easily understood by basic students of medical physiology» (13).