Verdifullt om medikamenter og pasienter

Pål Gulbrandsen Om forfatteren
Artikkel

Frøyland, Hilde

Legemiddelsamtalen – og klinisk kommunikasjon

202 s, ill. Oslo: Fagbokforlaget, 2011. Pris NOK 279

ISBN 978-82-450-1061-9

Tittelen peker mot et svært avgrenset område, nemlig legemiddelsamtalen. Legemiddelsamtalen er nærmere definert, med henvisning til Helsedirektoratet, som en systematisk gjennomgang av pasientens legemiddelbruk. Hensikten er at legemiddelbrukeren får innsikt i, blir trygg på og oppnår best mulig effekt av sin legemiddelbehandling. Uten at det legges noen klar føring for bruk av tid, nevnes 30 – 45 minutter som tilstrekkelig i de fleste tilfellene.

Det nevnes at andre faggrupper, inkludert leger, kan gjennomføre slike samtaler, men man får inntrykk av at målgruppen stort sett er farmasøyter. Og det er synd, for her er mangt å hente for enhver som både håndterer medikamenter og pasienter. Boken er full av gode eksempler på informasjonsutveksling, hvor komplekst det er, og hvor fort gjort det er å bidra til misforståelser. Forfatteren viser også hvor nødvendig det er å sette av tid til informasjon om legemidler, altfor ofte forskriver vi uten å bruke tilstrekkelig tid til å gjennomgå hva forskrivningen innebærer.

Fordi forfatteren går grundig til verks, gjennom innledende omtale av begrepsbruk og definisjoner, via 20 sider om språk, nye 20 sider om sykdom og sykdomsforståelse, og ti sider om anerkjennelse og autonomi før hun endelig kommer til kjernen, vil mange potensielle lesere kanskje vende seg vekk. Men da vil jeg ile til og hevde at jeg ikke kan huske å ha lest en mer presis og kortfattet gjennomgang av vesentlige filosofiske og empiriske tilnærminger til forståelsen av hva som foregår mellom en pasient og en hjelper. Forfatteren er dessuten ytterst språkbevisst, klar og lettlest – noe som forsterker inntrykket av et gjennomarbeidet stoff. Hyggelig er det å konstatere at samtalerådene hun gir, er helt på linje med det som vi underviser i dag når det gjelder lege-pasient-kommunikasjon generelt. Og det står ikke til å nekte at jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet i forhold til egen atferd ved forskrivning etter hvert som eksempelrekken bygde seg opp.

Når det er sagt, beskriver forfatteren et ideal som vil være vanskelig å følge opp i daglig praksis. Av alle kommunikasjonsferdigheter er nok den å gi informasjon den som tar lengst tid, og i hverdagen må leger ofte prioritere og sette av mest tid til dem som trenger flere medikamenter, eller til dem som begynner å trekke på årene. Rådgivningen er likevel så konkret at enhver vil finne noe å bruke.

Anbefalte artikler