Livet videre med sorgen

Marit Hafting Om forfatteren
Artikkel

Corwin, Gunnhild

Etter dansen

203 s. Oslo: Aschehoug, 2011. Pris NOK 349

ISBN 978-82-03-23988-5

Gunnhild Corwin ga i 2005 ut Idas dans. Boken handler om de 14 månedene familien fikk sammen med yngstebarnet Ida fra hun fikk leukemi til hun døde hjemme 19 år gammel. Den ble en bestselger og forfatteren en hyppig brukt foredragsholder og debattant. I bloggen 5. november 2010 skriver hun: «Jeg har fått vanvittig mange gode tilbakemeldinger på Idas dans.(…) Mange ber meg skrive mer. Det er jo akkurat det jeg vil. Jeg oppdaget, under arbeidet med Idas dans, at jeg faktisk liker å skrive. Jeg elsker å skrive.»

Nå er den nye boken kommet. Etter dansen handler om forfatterens liv i de åtte årene som er gått siden Idas død. Ida var yngstebarnet i en stor familie med foreldre, besteforeldre, søsken og søskens barn. I Etter dansen beretter forfatteren om hendelser og erfaringer som har vært viktige for henne i løpet av disse årene. Hun reflekterer over sorg, sorgarbeid, livsmestring og «værekraft», og over livet i storfamilien som går videre med hverdag og helg, glede og sorg.

I bloggen hennes stiller en leser spørsmål ved Corwins måte å fremstille Idas syke- og dødsleie på. Er disse erfaringene nyttige for andre, undrer leseren. Corwin svarer slik: «Vedkommende forteller meg at både Idas dans, bloggen min og intervjuer i TV og aviser tegner et glansbilde av det å miste et barn. At de færreste opplever en vakker død med levende lys og festmiddager.» Forfatteren sier at hun bevisst velger å fokusere på det gode rundt seg. Hun illustrerer dette med noen visdomsord fra en historie om en indianerbestefar. Bestefaren forteller barnebarnet sitt at det selv kan velge hvem som skal vinne – den gode eller den onde ulven barnet har inni seg: «Den du mater, vinner.»

Forfatteren poengterer videre at hun ønsker å nyansere oppfatningen av hva som er det verste som kan ramme et menneske, og at det ikke finnes én riktig måte å bearbeide sorg på. Mennesker er forskjellige og sørger forskjellig. Hun forteller om det verste som har rammet henne, og om veien videre i stadig kamp mellom den gode og den onde ulven. Hun viser leseren en måte å leve et fullverdig liv på, selv om noe helt vesentlig alltid vil mangle.

Historien er gripende, og forfatteren skriver godt og levende. Men boken har et mål utover å berøre publikum. Hun ønsker å gi leserne støtte til å komme videre når sorg og tap rammer. Jeg tror at mange kan ha nytte av det hun skriver, men at enkelte vil føle at deres egen hjelpeløshet blir enda større i møte med en mor og en familie som får til så mye mer enn de selv har mulighet til å få til. Forfatteren sier at hun bevisst har valgt å «mate den gode ulven», med den følge at avstanden kan bli for stor mellom henne og de leserne hun ønsker å få i tale.

Mitt råd til helsepersonell som i sitt arbeid møter sørgende: Les boken, men tenk gjennom hele situasjonen til det mennesket du har foran deg, før du anbefaler henne eller ham å lese den.

Anbefalte artikler