Interessant og velskrevet om DNA-bevis

Sidsel Rogde Om forfatteren
Artikkel

Aarli, Ragna

DNA-bevis

Rettssikkerhet ved bruk av DNA-sakkyndighet i kampen mot kriminalitet. 229 s, ill. Oslo: Cappelen Damm, 2011. Pris NOK 298

ISBN 978-82-02-34508-2

Forfatteren er strafferettsjurist. Boken er blitt til etter en henvendelse fra Justisdepartementet til Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. I forordet nevnes det at boken retter søkelyset mot kommunikasjonsbetingede rettssikkerhetsutfordringer: «Boken vil derfor kunne være til nytte både for den som opptrer som sakkyndig og den som skal anvende en sakkyndiguttalelse.» Ut over dette er ingen målgruppe angitt. (Nesten) alle bidragsyterne er nevnt i forordet.

Kapitlene omtaler hva et DNA-bevis er, de organisatoriske rammene for DNA-sakkyndighet, kommunikasjon av DNA-kunnskap, DNA i bevisbedømmingen og rettsanvendelsen, bevisteoretiske perspektiver, Den rettsmedisinske kommisjons rolle samt muligheter for realisering og korrigering av straffeansvar i gamle saker. I tillegg er det en liste med ordforklaringer og forkortelser, oversikt over litteratur og henvisning til dommer. I alt finnes 393 fotnoter med referanser og et fyldig stikkordregister. Illustrasjonene er få og skjematiske, teksten har alt i alt et svært «saklig» preg.

Endringene i strafferettspleien, som følge av DNA-reformen, har foranlediget denne boken. Så vel rettens aktører som leverandører av medisinsk og biologisk sakkyndighet, kan ha behov for å få innblikk i hverandres sfære. Kommunikasjon ligger forfatteren på hjertet – hvordan kan den bli best mulig, og hvordan kan man minimere risikoen for misforståelser? Organiseringen av rettsgenetikken i Skandinavia er også omtalt.

I kapittel 2 tar forfatteren for seg hva et DNA-bevis er. Dette er vanskelig stoff for personer uten biologisk fagbakgrunn, og jeg er usikker på om disse blir så mye klokere etter å ha lest kapitlet. I tillegg gir ordlisten lite hjelp – jeg antar at frustrasjonsnivået hos en strafferettsjurist som skal forstå «haplotype» eller «tandemrepetisjon», kan bli forholdsvis høyt. Tolking av blandingsprofiler, som er noe av det særegne for rettsgenetikken, er viet liten plass.

Kapitlene om bevisbedømming og rettsanvendelse er interessante, særlig Eivind Kolflaaths kapittel om bevisteoretiske perspektiver. Kapittel 7 handler om Den rettsmedisinske kommisjons kontrolloppgaver. Her gjengis eksplisitt hvilke krav som, ifølge lov og forskrifter, settes til kommisjonens medlemmer, men det problematiseres ikke at mange av dem som per i dag utøver kommisjonens kontrollfunksjon, ikke oppfyller disse.

I kapittel 8 skriver forfatteren om hvordan nytt bevismateriale kan medvirke til oppklaring av gamle saker og til gjenopptaking. Dette vil oftest fordre at det biologiske materialet oppbevares etter avsluttet sak, noe loven per i dag ikke gir mulighet til. Her står personvernhensyn mot rettssikkerhetshensyn.

Boken er interessant, ryddig og velskrevet, men hvem er målgruppen? Det er behov for mer kunnskap om medisinske og biologiske forhold blant jurister som benytter seg av slike sakkyndige tjenester. For medisinere som jevnlig opptrer som sakkyndige i retten, er kapitlene om bevisbedømming, rettsanvendelse og bevisteoretiske betraktninger av interesse.

Anbefalte artikler