Dødshjelp – de næres syn

Per Schioldborg Om forfatteren
Artikkel

Prado, Carlos

Coping with choices to die

187 s. Cambridge: Cambridge University Press, 2011. Pris GBP 55

ISBN 978-0-521-11476-9

Spørsmålet om dødshjelp til en dødssyk person med store smerter, hvor ytterligere medisinsk behandling er nytteløs, og hvor personen velger å dø, betinger ikke bare en forutgående reflektert analyse fra personen selv («velgeren»), men også fra de nære personene: kjæresten, ektefellen, familien, vennen («overleverne»). Hos forfatter Carlos Prado er hovedvekten i de sju kapitlene nettopp lagt på de nære. Disse, i tillegg til å hanskes med den døendes verdisyn og endelige valg, må også ivareta sitt eget syn og gradvis tilpasse dette, slik at det kan lede til aksept av den forestående død. Dette kan virke belastende på forholdet, og forfatteren viser her til de mange faktorene som spiller en rolle.

Forfatteren, som er professor i filosofi ved Queens University, Ontario, presiserer at dette er en filosofisk og ikke en psykologisk analyse, at følelser i denne sammenhengen utgjør et stabilt verdisyn og ikke vanlige affekter, at velgeren ønsker å dø ved eutanasi eller assistert suicid, at boken relaterer seg til medisinsk etikk, og at den primært adresserer seg til overleverne.

Det første hovedelementet utgjøres av følelsesaspektet og hvorledes overlevernes refleksjoner påvirkes av dette og trenger bearbeiding, og i hvilken grad dette eventuelt kan fordreie synet på velgerens valg. Ikke minst hvis sykdomstilstanden er håpløs og samtidig misoppfattes til å ha en vesentlig sjanse for forbedring. Her antyder forfatteren at velgeren vil kunne utsette dødshandlingen noen tid for til en viss grad å kunne imøtekomme («ære») overleveren.

Hovedelement nummer to består av kulturens innflytelse på så vel velgers som overlevers prinsipielle syn på valgt død. Prado skiller her mellom makrokulturell innflytelse («ikonisk» kultur), basert på etniske, regionale og religiøse verdier, og samtidig multikulturell innflytelse med utspring i gruppen (venner, kolleger, medlemmer), ofte i konflikt med «ikoniske» verdier.

Et tredje hovedelement gjelder overlevers reaksjon på velgers valgte død. Forfatteren spesifiserer her fire kategorier. To som anses innen samme klasse, foreligger når overlever aksepterer velgers reflekterte begrunnelse eller likevel forkaster denne som utilstrekkelig. To som anses av ulik klasse, foreligger når overlever aksepterer velgers valg, selv om dette er utilstrekkelig begrunnet, eller når overlever ikke aksepterer velgers ellers velbegrunnede valg.

Boken avsluttes med et interessant appendiks som omhandler troen på et liv etter døden. Forfatteren drøfter to problemstillinger: Hva er det som overlever, og hvor lenge overlever det? Det overlevende drøftes her som sjel eller ånd, immaterielt eller stoffløst. Tidslengden forstås som uendelig tid eller løst fra selve tidsdimensjonen, som tidløshet. Problemet her blir både spørsmålet om personens identitet og opprettholdelse av denne gjennom hundrevis eller tusenvis av år (med de sosiale og naturmessige endringene som uvegerlig vil finne sted på kloden).

Prados bok er en grundig, tankevekkende og innholdsrik analyse av dødshjelp, dens filosofiske utfordringer, og – originalt – de nære personers situasjon. I sum en bok som henvender seg til en bred leserkrets i tillegg til den medisinske.

Anbefalte artikler