Artikkel
En sammenlikning mellom fire kommersielt tilgjengelige HPV-tester viser at det er betydelige forskjeller i sensitivitet.
Forskere ved Stavanger universitetssjukehus har sammenliknet to DNA-baserte og to RNA-baserte HPV-tester i en populasjonsbasert kohort med 528 pasienter som hadde indekscytologiske prøver med atypiske plateepitelceller av usikker signifikans (ASCUS) og lavgradig plateepitellesjon (LSIL) (1) . En slik sammenlikning av disse testene har ikke vært foretatt tidligere.
Det var god overensstemmelse mellom resultatene med de tre testene som detekterte 13 – 14 HPV-typer, mens RNA-testen, som kun påviser fem typer, hadde lavere sensitivitet, men høyere spesifisitet. Ingen av metodene predikerte spontan regresjon av forandringene.
– Resultatene har praktiske implikasjoner, sier Bjørn Hagmar, professor emeritus ved Rikshospitalet. – Et viktig aspekt ved screening er å utelukke dem som har liten eller ingen risiko for sykdommen. Hvis ikke alle karsinogene virustyper er med i testen, vil man ikke kunne utelukke at en del av kvinnene har en slik infeksjon. Det blir derfor en usikkerhet ved testen.
Et annet aspekt er muligheten til å påvise aktuelle forstadier til kreft. RNA-testen som kun inkluderer fem genotyper påviste bare 53 % av forstadiene, mens RNA-testen som hadde 14 genotyper og DNA-testene påviste 98 –100 %. Høyere spesifisitet ved RNA-testen innebærer færre etterkontroller, men også at man i screeningsammenheng ikke finner kvinner som befinner seg i risikosonen. Dette gjør at en RNA-test som påviser fem HPV-typer ikke er egnet i primærscreening, hvor hensikten nettopp er å skille ut kvinner som er i risikosonen, sier Hagmar. Studien indikerer at antall typer som detekteres er viktigere enn om testen er RNA- eller DNA-basert.