Oppgjør med det ondes banalitet og dagens holocaustfornektere

Knut W. Ruyter Om forfatteren
Artikkel

Lipstadt, Deborah E.

The Eichmann trial

237 s. New York, NY: Schocken Books, 2011. Pris USD 25

ISBN 978-0-8052-4260-7

Forfatteren Deborah E. Lipstadt (f. 1947) er professor i moderne jødisk historie og holocauststudier ved Emory University i Atlanta, Georgia, USA. I The Eichmann trial leverer hun en meget leseverdig analyse av rettssaken mot Adolf Eichmann (1906 – 62) som fant sted for 50 år siden, i april-desember 1961.

I den historiske analysen fører forfatteren en sober, men kritisk diskusjon med Hannah Arendts (1906 – 75) berømte rettsdrama Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet. Samtidig gjør hun bruk av den rettssaken som David Irving (f. 1938) anla mot henne i London for å frikjennes for injurier om holocaustfornekting. Det satte også avtrykk i norsk offentlighet med historikeren Hans Fredrik Dahls (f. 1939) famøse utsagn om Irving som «den fremste kildekritiker innen nazismens historie» og invitasjonen av Irving til en litteraturfestival om sannhet.

I tillegg synliggjør Lipstadt sitt eget ståsted og sin egen historie og oppvekst i en jødisk familie i USA på 1960-tallet – hvor hun ville ha sverget på at hun aldri noen gang var blitt utsatt for så mye som et hint av jødehat. Fra dette ståstedet følger vi henne til en gradvis bevissthet om rekkevidden av rettsaken mot Eichmann, om diskriminering av jøder i amerikansk akademia og næringsliv, til hennes «personlige møte med jødehatet» blant holocaustfornekterne, og fremst blant dem, David Irving.

Denne sjangerblandingen er sjelden vare i historiske analyser. Hun holder seg tett til de historiske kildene, basert på solide arkivstudier ved Center for Advanced Holocaust Studies of the United States Holocaust Memorial Museum. Samtidig er oppgjøret personlig. Det er normativt. Hun ønsker å bidra til å opprettholde minnet – og sannheten – om tilintetgjørelsen og Eichmanns sentrale plass i denne, men hun vil også bidra til innsikt i jødisk selvforståelse og tenkning. Ikke minst vil hun endre «våre» oppfatninger om ofrene, ikke minst medlemmene av de såkalte jøderådene som Arendt levnet liten ære.

Lipstadt er enig med Arendt i at såkalte ordinære mennesker kan gjøre umenneskelige handlinger under bestemte betingelser, som vi også kjenner godt fra arbeidene til Nils Christie (f. 1928) om norske fangevoktere, men hun mener bestemt at Arendts analyse ikke kan gjelde Eichmann (s. 169).

Nå er ikke akkurat begrepet ondskapens banalitet tindrende klart, men hovedtanken hos Arendt er at Eichmann fremstår som helt alminnelig, med en nærmest overfladisk og tankeløs motivasjon, endog fri for antisemittiske holdninger. Lipstadt mener at en slik analyse er altfor enkel og ensidig. De historiske kildene viser at Eichmann ikke bare gestaltet seg selv som en underordnet kontorist som fulgte ordre, men også som en person som var meget stolt av sin sentrale stilling og sin evne til å få gjennomført beslutninger effektivt. Til forskjell fra Arendt har Lipstadt hatt tilgang til Eichmans memoarer som han skrev under rettssaken, og likeså det beryktede intervjuet som Willem Sassen (1918 – 2002) gjorde med ham. Disse dokumentene viser med all tydelighet at Eichmann hadde «absorbert» all naziideologi og var motivert til å gjennomføre den endelige løsningen (s. 169). I Sassen-intervjuet uttrykte han glede over sin sentrale rolle i å ha «fjernet» millioner av jøder. Hans eneste beklagelse var at han ikke hadde vært enda mer effektiv.

I boken spiller rettssaken som David Irving anla mot Lipstadt en minst like stor rolle som selve rettssaken mot Eichmann. Det er hun som må forsvare seg og godtgjøre at hennes påstander er riktige, noe hun lykkes med. Dommen fastslo at Irving er holocaustfornekter og antisemitt. Irving i London er like lite tankeløs som Eichmann i Jerusalem.

Etter 22. juli har ondskap dessverre fått fornyet aktualitet. Filosofen Lars Svendsen (f. 1970) snakker om en idealistisk ondskap, mens andre snakker om galskap. Heller ikke handlingene 22. juli er noe som enhver kunne ha utført. Lipstadt hjelper oss til å se ondskapen i hvitøyet, planlagt, overlagt, uten den minste omtanke for dem som han drepte, ansikt til ansikt, uten den minste anger. Overbevisningen og handlingenes «nødvendighet» fortjener å bli kalt ved sitt rette navn: ondskap.

Dette bør være en bok som har allmenn interesse, om ikke annet som et botemiddel mot bortforklaringer, fornektelser og diagnosesetting for utilregnelighet.

Anbefalte artikler