En offentlig bedriftshelsetjeneste?

Ebba Wergeland Om forfatteren
Artikkel

Long, Vicky

The rise and fall of the healthy factory

The politics of industrial health in Britain 1914 – 1960. 290 s, ill. Hampshire: Palgrave Macmillan, 2010. Pris GBP 55

ISBN 978-0-230-28371-8

Under begge verdenskrigene var England preget av et sterkt statlig engasjement for å ta vare på helsen til dem som utgjorde arbeidskraften. Etter den annen verdenskrig trodde mange at den statlige interessen skulle munne ut i en offentlig bedriftshelsetjeneste innenfor den planlagte National Health Service (NHS).

Vicky Long forteller om hvordan den statlige interessen forsvant etter verdenskrigene da det igjen ble nok jobbsøkere. En 50 år lang historie om forholdet mellom engelsk arbeidsliv og helsetjeneste rommer det meste av oppfatninger om hvordan kontakten burde være. Det var ikke uunngåelig, men forståelig, at bedriftshelsetjenesten i England ble overlatt til markedet og partene i arbeidslivet, med fagbevegelsen som en langt svakere part enn her i landet.

I 1944 oppfordret den engelske landsorganisasjonen, Trade Union Congress (TUC), regjeringen til å opprette en bedriftshelsetjeneste innenfor rammen av NHS, som omfattet alle sektorer av arbeidslivet, ansvarlig bare i forhold til NHS og staten. Legeforeningen, British Medical Association (BMA), støttet tanken om å inkludere arbeidshelse i den generelle helsetjenesten. Man måtte ikke skille arbeidsmiljøet fra miljøet generelt, eller arbeideren fra borgeren. Den eksisterende bedriftshelsetjenesten strakk ikke til. Den nådde f.eks. ikke mindre bedrifter. Bare en offentlig tjeneste innenfor NHS og under Helsedepartementet kunne sikre utvikling og uavhengighet, ble det sagt.

Den britiske arbeidsgiverforeningen, British Employers Confederation (BEC), mente at hovedsaken for bedriftshelsetjenesten måtte være å bidra til økt produktivitet, ettersom hele samfunnet var avhengig av den arbeidsføre arbeideren. Derfor måtte arbeidernes helse prioriteres fremfor den øvrige befolkningen og gå foran NHS, og bedriftshelsetjenesten måtte inngå i bedriftens organisasjon.

Under skiftende regjeringer konkurrerte Helsedepartementet og Arbeidsdepartementet om hvem som var mest kompetent til å uttale seg om saken. Komiteer og arbeidsgrupper kom og gikk uten nevneverdige resultater. Man fikk et mangfold av tjenestetyper og legeroller med bedriftene som oppdragsgiver: sykefraværskontrollører, livsstilprofeter, allmennpraktikere, forebyggere, skadekirurger og medisinsk sakkyndige for arbeidsgiver i rettssalen. Hva var bedriftshelsetjenestens hensikt? Å forebygge sykdom og skader, eller å redusere produksjonstap i form av sykefravær og lav ytelse? Gjaldt det å skaffe den produktive delen av befolkningen forkjørsrett til alminnelige helsetjenester, eller var det en nødvendig spesialisthelsetjeneste for grupper med spesiell helserisiko?

Norge har også fått en bedriftshelsetjeneste utenfor den nasjonale helsetjenesten. Den er markedsstyrt innenfor ganske uklare juridiske rammer og i praksis unntatt fra Helsetilsynets normale kvalitetskontroll. Om ansattes helse og personvern blir forsvarlig ivaretatt, står og faller med integritet og kompetanse hos den enkelte bedriftslege og øvrig personell. De som bekymrer seg for bedriftshelsetjenestens utvikling og tror man kan lære av andres historie, vil ha glede av denne boken.

Anbefalte artikler