Seks spørsmål om kjøp og salg
Det er derfor for lettvint å hevde at kommersialisering av organer nødvendigvis fører til utnyttelse – og at det er umoralsk (8). Av hensyn til trengende pasienter bør vi ta argumentene på alvor. Men bruk av økonomiske incentiver for å fremme organdonasjon reiser vanskelige spørsmål. Svarer argumentene for økonomiske incentiver på de grunnleggende utfordringene og på velfunderte motargumenter? Seks spørsmål, som ofte overses i debatten, krever svar.
Spørsmål 1. Virker incentivene? Det finnes lite konkret kunnskap om dette. Enkelte empiriske undersøkelser viser at økonomiske incentiver kan fungere (9), men at selgerne ofte er misfornøyd (10). Noen studier tyder på at incentiver er viktige for donasjon, men at de økonomiske betyr mindre enn andre incentiver (11).
Spørsmål 2. Hva kan helsevesenet tillate seg å gjøre med friske mennesker? Organdonasjon (med levende giver) forutsetter medisinske inngrep på friske personer og bryter med et grunnleggende (hippokratisk) prinsipp: Primum non nocere. Det at helsepersonell kan gjøre ting med folk som ellers er forbudt (the medical exception) er blant annet basert på at det er nyttig for den enkelte. Unntak fra grunnleggende normer krever særskilt aktsomhet. Det er ikke åpenbart at (et økonomisk motivert) samtykke gir carte blanche for alle typer inngrep.
Spørsmål 3. Finnes det sosiale og kulturelle hindre for kommersialisering av organer? Europeiske undersøkelser viser at folk ser på organdonasjon som et sosialt og kulturelt fenomen, preget av gjensidighet i personlige relasjoner, som ikke ligger godt til rette for kommersialisering (12, 13). Faren for å miste folks tillit understrekes også av tilhengere av kommersialisering (6).
Spørsmål 4. Hvem eier organene i min kropp? Eierrettighetene til organer i «ens kropp» er uavklart. Vi kan eie ting og åndsverk (intellektuelle rettigheter), og jusen håndterer ting, handlinger og personer, men celler og organer er verken ting, åndsverk eller personer. Salg av organer vil derfor kreve juridisk nybrottsarbeid, og det er et grunnleggende filosofisk spørsmål om man kan selge hele eller deler av seg selv.
Spørsmål 5. Hva gjør det med en persons identitet å fjerne organer? Organer er mer enn ting, de konstituerer også den enkelte som person. Menneskelivet er gitt i og av et fellesskap og er ikke kjøpt. Det kan derfor ikke uten videre selges (14).
Spørsmål 6. Kan man som autonomt vesen bestemme seg for å redusere sin egen autonomi? Hvor mye av ens egen kropp kan man tillate seg å fjerne og fortsatt påberope seg moralsk status og selvbestemmelse? Vi tillater ikke folk å fjerne armer og bein om de måtte ønske det. Menneskets verdighet og rasjonalitet brukes ofte til å begrunne grenser for selvbestemmelsen over sin egen kropp (15), og den økonomiske rasjonaliteten synes å mangle slike grenser.