Artikkel
Det som på 1980-tallet var en bevegelse preget av idealisme og frivillighet, er i dag et anerkjent klinisk og akademisk fag.
Peter F. Hjort (1924 – 2011) står i en særstilling i norsk medisin. Etter sin død 1.1. 2011 ble han hedret med hele fire nekrologer i Tidsskriftet (1) – (4) og omtalt i redaktørens leder (5) , der hans bredde og mangfoldighet beskrives godt. Det som ikke er omtalt, er hans bidrag til palliativ medisin. Hjort var den første legen i Norge som med tyngde engasjerte seg på dette fagområdet.
Utfordringer som ung lege
Utfordringer som ung lege
Allerede som fersk ung lege på Rikshospitalets hematologiske avdeling i begynnelsen av 1950-årene fikk han erfaring med behandling og omsorg av alvorlig syke og døende. Tilnærmingen var den gang preget av:
Vi skulle kjempe til siste slutt
Vi skulle snakke ærlig til de pårørende, men ikke med pasienten
Visitten gikk forbi de døende, sykepleierne tok seg av dem
Vi var engstelige for å gi for mye morfin (6 )
I 1953 fikk han ansvar for behandlingen av en av norsk medisins høvdinger, Johan Holst (1892 – 1953), som hadde fått leukemi. Holst, som var Hjorts onkel, var sammen med Carl Semb (1895 – 1971) grunnleggeren av norsk thoraxkirurgi og medvirkende til at vi fikk de første anestesilegene i Norge (7) . Holst ruvet i landskapet på mange måter. Det var derfor med stor ærbødighet og respekt Hjort nærmet seg pasienten. I et intervju jeg hadde med ham i 2009 beskrev Hjort hva som skjedde:
Jeg søkte etter støtte på biblioteket og leste den eneste boken jeg kunne finne. Forsiktig spurte jeg: «Vil du ha morfin?» Den gamle kjempen svarte på engelsk: «You are the doctor» .
Forsiktig ga han Holst den morfinen han trengte for å få god smertelindring samtidig som han behandlet de andre symptomene.
Nye prinsipper
Nye prinsipper
Denne hendelsen tok Peter Hjort med seg. Sammen med andre tilsvarende opplevelser kom dette til å prege ham og hans medisinske praksis i alle år. Da han senere ble sjef på Rikshospitalets avdeling for blodsykdommer, tok han i bruk helt nye prinsipper som ivaretok pasientene og deres pårørende på en langt bedre og annerledes måte, bygd på tre hovedregler:
Legen skal kommunisere med både pasient og pårørende, og de skal informeres sammen
Den nærmeste pårørende skal få en seng ved siden av pasienten i den siste terminale fasen
All livsforlengende behandling ble da avsluttet til fordel for lindrende behandling
Hjort hentet her inspirasjonen fra hospicebevegelsen i England og fra Cisely Saunders’ (1918 – 2005) publikasjoner om behandling, pleie og omsorg for alvorlig syke og døende. I 1967 sørget han for å få publisert en artikkel av Saunders i Tidsskriftet (7) . Selv skrev han en anmeldelse (8) av hennes bok Care of the dying (9) og en meget god lederartikkel, med tittelen Om døden (10) , som kan leses med stort utbytte i dag, 44 år etter.
Fra mikro til makro
Fra mikro til makro
I 1969 reiste Peter Hjort til Tromsø for å være med på å bygge opp det nye universitet der. Han ble den første rektor der, men valgte i 1973 å dra tilbake til Oslo etter en uenighet med studentene (4) . Om tiden i Tromsø sa han til meg: «Jeg forandret meg. Jeg beveget meg fra mikro til makro». Fra å være spesialist i blodsykdommer, hvor mikroskopet var et viktig redskap, ble han mer opptatt av samfunnsmedisinske problemstillinger. I 1974 reiste han sammen med Ragna Følling Elgjo (1931–) og Christian Borchgrevink (1924–) på et besøk på St. Christophers Hospice i London, der de møtte Cisley Saunders, som hadde inspirert Hjort 15 år tidligere.
Etter et nytt og lengre studieopphold i England året etter søkte Hjort om midler til å få opprettet et forskningssenter. Dette initiativet ble til NAVFs gruppe for helsetjenesteforskning etter at Norges allmennvitenskapelige forskningsråd hadde bevilget midler for fem års drift. Under oppholdet i England ble han kjent med forskningen til Ann Cartwright (1925–), som hadde ledet et prosjekt om terminalomsorg, og som hadde gitt ut boken Life before death (11) . Et av de første områdene Gruppe for helsetjenesteforskning engasjerte seg i, var situasjonen for de alvorlig syke og døende. Liv Wergeland Sørbye (1947-) ble ansatt som vitenskapelig assistent. Parallelt fortsatte Hjort med sin skriveaktivitet og publiserte blant annet en artikkel i Medisinsk Årbok i 1978 med tittelen «Den håpløst syke og døende pasient» (12) .
Engasjement livet ut
Engasjement livet ut
Alt dette skjedde før det som kan regnes som starten på faget palliativ medisin i Norge. Etter hvert engasjerte Den norske kreftforening seg, vi fikk Omsorgsrådet, og utover i 1980-årene kom det andre aktører inn på banen, blant annet i Bergen og Trondheim. Hjort var – sammen med bl.a. Brita Paus (1917 – 98) og Bernhard Paus (1910 – 99) i Fransiskushjelpen – en katalysator for denne prosessen.
Hjort fulgte nøye med på det som skjedde. Ikke minst var han sterkt engasjert i de store etiske utfordringene rundt livsforlengende behandling, feilbehandling og eutanasi. Dette ga seg også uttrykk i det sterke engasjement og den dype kjærlighet han viste sin kone ved å behandle og pleie henne i deres hjem under hennes sykdom og død. Peter F. Hjort er kanskje den viktigste premissleverandøren for utviklingen av det som på 1980-tallet var en bevegelse preget av idealisme og frivillighet, og som i dag er blitt et anerkjent klinisk og akademisk fag.