Bør alle slutte å bruke psykofarmaka?

Stein Opjordsmoen Ilner Om forfatteren

Moncrieff, Joanna

Psykiatriske legemidler

En kritisk introduksjon. 177 s, tab, ill. Oslo: Abstrakt forlag, 2011. Pris NOK 225

ISBN 978-82-7935-310-2

Forfatteren imøtegår det hun oppfatter som en feilaktig forestilling om at psykofarmaka kan reversere en underliggende medisinsk sykdom. Denne sykdomssentrerte modellen erstatter hun med en medikamentsentrert modell som sier at psykofarmaka er psykoaktive stoffer som påvirker nervesystemet og gir rusopplevelse, en intoksikasjon (doseavhengig) på linje med alkohol, cannabis, kokain og heroin. Ifølge modellen erstatter medikamentet en opprinnelig tilstand preget av psykiatriske symptomer med en medikamentindusert tilstand som er unor-mal for kroppen. Det fører til en biologisk stresstilstand fordi kroppen forsøker å motvirke effektene av den fremmede substansen. Hun medgir at psykofarmaka noen ganger kan være nyttige, men mener generelt at de brukes for ofte, i for store doser og for lenge om gangen.

På omslaget står det at forfatteren er Senior Lecturer i psykiatri ved University College London og praktiserende psykiater. Hun er en av grunnleggerne og lederne i «Critical Psychiatry Network», en gruppe psykiatere som er kritiske til biologisk psykiatri. Hun har publisert flere artikler i velrenommerte tidsskrifter om psykofarmaka. I boken er det kapitler om antipsykotika, antidepressiver, litium og andre stemningsstabiliserende midler, sentralstimulerende midler og benzodiazepiner. Hun er kritisk til mye av forskningen på dette feltet. Randomiserte kontrollerte forsøk mener hun er problematiske fordi metoden er tilpasset somatiske tilstander, som hun mener ikke er hensiktsmessige i psykiatrien. Det er jeg uenig i. Derimot er jeg enig med henne i at langtidseffekter av medisiner generelt er for dårlig kartlagt. Gjennomgående er redegjørelsen preget av lange og gjentakende beskrivelser av alle bivirkninger og med nedtoning av nyttige effekter. Hun mener at alle de omtalte medikamentene generelt har en dempende og beroligende effekt, og at det er det som kan oppfattes som virksomt. Benzodiazepinene får «snillest» omtale fordi de etter forfatterens mening gir mindre bivirkninger enn andre psykofarmaka.

Dette er ikke en bok som gir alternativer til medikamentell behandling. Under behandling av mani nevner forfatteren at foruten beroligende legemidler kan livsstilstiltak være nyttige, f.eks. å unngå stress og ta fri fra arbeid. Ellers nevner hun at ulike former for korttidspsykoterapi bør være tilgjengelige for mennesker med psykiske lidelser. Disse tiltakene er ikke nærmere omtalt, og det er alt som står om alternativene. Boken er oversatt av Kari Marie Thorbjørnsen. Den er lettlest, og oversetteren har gjort et bra arbeid. Det er imidlertid en del unødvendige gjentakelser som forsterker den ensidige fremstillingen. Referansene er valgt for å støtte opp under forfatterens syn. På omslaget står det at alle som bruker eller vurderer å bruke et psykiatrisk legemiddel, og de som forskriver slike midler, burde lese boken. Jeg synes den er for ensidig polemisk til at man kan anbefale den til pasienter og pårørende. Imidler-tid kan boken representere et nyttig innspill for leger som administrerer psykofarmaka, slik at disse midlene i størst mulig grad gis etter grundig vurdering, til rett person, i rett dose og i et hensiktsmessig tidsrom. Det forutsetter kunnskaper ut over det du får her, god allianse og tid til oppfølging. Selv om synspunktet druknes litt av alle motforestillingene, står det tydelig, selv her, at mange pasienter har nytte av psykofarmaka.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler