Spennende om psykoterapi

Jan Ole Røvik Om forfatteren

Knox, Jean

Self-agency in psychotherapy

Attachment, autonomy and intimacy. 246 s, tab, ill. New York, NY: W.W. Norton, 2011. Pris USD 35

ISBN 978-0-393-70559-1

Boken handler om å forstå og behandle tidlige emosjonelle skader og om behovet for revisjon av psykoanalytiske begreper. Målgruppen er særlig psykoanalytikere og psykoterapeuter. Forfatteren Jean Knox er psykiater og psykoterapeut i Oxford, England. Hun utfordrer sentrale begreper i den psykoanalytiske behandlingstradisjon. Begrepet «self-agency» er definert av den amerikanske filosofen Shaun Gallagher som opplevelsen av at subjektet er det som forårsaker eller utfører en handling eller tanke. Boken kretser i sin helhet rundt dette begrepet. Knox tar utgangspunkt i hvordan det relasjonelle er avgjørende for fremvekst og utformingen av denne autonome selvopplevelsen. Hun har instruktivt kombinert pasienthistorier med teori og nyere forskning. Rikholdige henvisninger og eksempler fra litteratur krydrer også fremstillingen og øker lesverdigheten.

Den fyldige introduksjonen gir en strukturert fremstilling av kapitlene og fungerer godt pedagogisk som en vekker og forsmak på hva leseren har i vente.

Del 1 tar for seg den teoretiske basis for utviklingen av autonom selvopplevelse og psykologisk modning. Her integreres relasjonelle, utviklingsmessige og nevrobiologiske perspektiver i en fyllestgjørende beskrivelse på en klinikknær måte. Utviklingen av den autonome selvopplevelsen beskrives fra en primitiv direkte agerende selvopplevelse som spedbarn til økende grad av differensiering og symbolisering.

Del 2 tar for seg kliniske aspekter ved autonom selvopplevelse.

En utviklingsteoretisk basert klinisk tilnærming tar hensyn til at pasientens implisitt ubevisste kan fluktuere mellom utviklingsnivåer. Knox advarer mot teoriveiledede intervensjoner i terapi. Hun mener at terapeutens holdning og intervensjoner må søke å speile pasientens til enhver tid aktuelle utviklingsnivå av autonom selvopplevelse for derigjennom å skape en psykologisk utvikling.

Forfatteren mener også at psykoanalytiske teorier kan være utilsiktet moraliserende idet de objektiviserer ubevisste prosesser i form av f.eks. indre onde objekter. Terapeutens forsøk på å få pasienten til å oppgi negative indre strukturer kan oppleves av pasienten som fornektelse av nettopp pasienten selv på det utviklingsnivå av autonom selvopplevelse pasienten måtte befinne seg. Spesielt tydelig blir dette ved projektiv identifisering. Hun mener terapeuten må være villig til å gå aktivt emosjonelt inn i rollen som motpart i pasientens relasjonelle infantile spill og umodne autonome selvopplevelsesfungering. Terapeuten kommer kanskje ikke til målet med å kreve verbalisering og ikke-agering, mener hun. Her går Knox langt i å utfordre den analytiske nøytralitet. Hun har et klart uttrykt revisjonistisk syn, og det blir spennende å se hvordan dette kan stimulere den faglige debatten og bidra til videre utvikling i faget, forhåpentlig til pasientenes, og likeså terapeutenes beste.

God lesning!

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler