Væskeresuscitering kan være skadelig i ressursfattige land

Kristoffer Brodwall Om forfatteren
Artikkel

Volumekspansjon står sentralt i behandlingen av pasienter med dårlig sirkulasjon. At en fersk studie viser at infeksjonssyke barn som fikk tidlig væskestøt hadde høyere mortalitet enn kontrollgruppen, er oppsiktsvekkende.

En randomisert, kontrollert studie med 3 141 barn (i alderen 60 dager–12 år) i Uganda, Kenya og Tanzania (1) var designet for å sammenlikne fysiologisk saltvann og albumin til væskeresuscitering (20-40 ml/kg over 1 t) hos barn med feber, påvirket bevissthet og/eller respirasjonsbesvær samt tegn på nedsatt perfusjon (definert ved kapillær refylling > 3 sek, kalde underekstremiteter eller alvorlig takykardi). Det var ingen forskjell i dødelighet – av de 1 050 barna som fikk albumin, døde 111 innen 48 timer (10,6%) og av de 1 047 som fikk saltvann, døde 110 (10,5%). Derimot døde kun 76 av 1 044 barn (7,3%) innen 48 timer i kontrollgruppen, som ikke fikk væskestøt [rettet].

Alle fikk væske etter basalbehov og standard infeksjonsbehandling. I tiden etter de første to døgnene var det ingen statistisk signifikant forskjell i mortalitet mellom gruppene, slik at resultatene sto seg etter fire uker. Subgruppeanalyser viste ikke gevinst av væskebehandling, verken ved malaria, anemi, koma eller laktacidose.

Årsaken til utfallet er uklar. Lungeødem og økt intrakranialt trykk ble registrert i studien, men dette forklarte ikke den økte dødeligheten. Forfatterne spekulerer i om væsketilførselen opphever den hensiktsmessige vasokonstriksjonen pasienten ellers har pga. katekolaminaktivering, eventuelt at det dreier seg om reperfusjonsskader.

Dette bør føre til at vi revurderer vår oppfatning av septisk sjokk der det er ressursfattigdom. Resultatene kan dog ikke ekstrapoleres direkte til vestlige land eller til andre årsaker til sirkulasjonssvikt, som dehydrering ved gastroenteritt, underernæring, kirurgi eller liknende (2).

Anbefalte artikler