Om læring og undervisning til å bli klok av

Per Brodal Om forfatteren
Artikkel

Raaheim, Arild

Læring og undervisning

182 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2010. Pris NOK 298

ISBN 978-82-450-1113-5

Arild Raaheim er kognitiv psykolog og professor i universitetspedagogikk ved Universitetet i Bergen. I tillegg er han – bedømt ut fra denne boken – et klokt menneske som makter å integrere vitenskapelighet med erfaringsbasert kunnskap og humanisme. Han har omfattende erfaring, både forskningsmessig og praktisk, med høyere utdanning. Raaheim sier at han har liten sans for «merkelapp-pedagogikk», hvor det viktigste er hvilken teoretisk retning man hører til. Det merkes i fremstillingen, noe som er til glede for leseren.

Foranledningen til å skrive boken er at det innen utgangen av 2012 skal innføres et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning. Denne typen av byråkratiske ovenfra og nedad-reformer av utdanning kan lett ende opp med flotte ord i festtaler og planer, men lite forandring av utdanningens virkelighet. Studieplaner og beskrivelser blir endret, men ofte er studentenes læring uforandret eller kanskje til og med dårligere enn før. En årsak er nok passiv motstand i miljøene som skal sette initiativene ut i livet – universitetslærere ser lett bare den byråkratiske styringsiveren og ikke de tross alt fornuftige intensjonene bak. Fremfor å tenke på hvordan man kan bruke dette til å forbedre utdanningen man er en del av, gjennomfører man de nødvendige endringene som papirøvelser uten innlevelse og entusiasme. Denne boken er en god hjelp til å snu på en slik reaksjonsmåte, selv om Raaheim (med god grunn) er skeptisk til en del av tankegangen bak kvalifikasjonsrammeverket.

Forfatterens perspektiv er nedenfra og oppover: sett fra læringssituasjonen og studentens ståsted. Det betyr at psykologiske og pedagogiske forskningsresultater og teorier presenteres i relevante, konkrete sammenhenger som det er lett å kjenne seg igjen i for en universitetslærer. Det betyr også at undervisningspraksis vurderes kritisk i et læringsperspektiv: «Faktum er at svært mye av den praksis vi ser på dette feltet bryter med, eller i alle fall unnlater å ta hensyn til, mye av det vi vet om læring» (s. 46). Han presiserer også at «… all undervisning må starte med et spørsmål om hva læring er, og hva det vil si å ha kunnskap i akkurat dette faget» (s. 2). Dette burde være selvsagt, men er det dessverre ikke – altfor  ofte er undervisningen et mål i seg selv.

Raaheims pedagogiske filosofi er enkel og spissformuleres tidlig: Det finnes ingen læringsoppgave som er så vanskelig at ikke alle kan løse den under forutsetning av at de a) er motivert, b) blir møtt med respekt av et utfordrende læringsmiljø og c) har et visst minimum av evner. Han setter derved også agendaen for oppbygningen og tematikken. Første del dreier seg for en stor del om forutsetninger for læring, hvor en dypere forståelse av motivasjon står sentralt og får stor oppmerksomhet. Tap av motivasjon drøftes inngående i forbindelse med frafallsproblematikk. Raaheim diskuterer intelligensbegrepet og myten om en sterk sammenheng mellom (medfødte) evner og akademiske prestasjoner. Et annet tema som går igjen, er om dagens undervisnings- og eksamenspraksis i tilstrekkelig grad bidrar til at studenter utvikler evne til selvstendig, kritisk analyse av kunnskap og egen praksis. Han stiller også kritiske spørsmål ved det kunnskapssynet studentene utvikler gjennom tradisjonelle universitetsstudier.

I tråd med den overordnede filosofien behandler forfatteren inngående samspillet mellom læringsmiljøet og den lærende. Her drøfter han også begrepet «forskningsbasert undervisning». Raaheim gir dette en utradisjonell tolkning: «Forskningsbasert undervisning er undervisning som tar hensyn til og bygger på det forskning har vist fører til god læring.» At dette aspektet aldri kommer opp i diskusjoner om forskningsbasert undervisning (slik  jeg har hørt dem), sier nok noe om forskeres manglende nysgjerrighet på hvordan læring egentlig foregår. Fra egne erfaringer er jeg helt enig med Raaheims formulering om at det er et tankekors at så mange forskere har en så uvitenskapelig tilnærming til det som utgjør en vesentlig del av jobben.

Andre viktige temaer tar forfatteren opp underveis. For eksempel diskuterer han fusk og plagiering ganske inngående og nyansert. Eksamen og dens styrende virkning på studentenes læring drøftes grundig, og en del myter avlives. Hvordan en læreplan bør bygges opp – igjen ut fra et læringsperspektiv – behandles også innsiktsfullt. Forfatteren avslutter med å drøfte hva som kjennetegner god undervisning, selvfølgelig sett i et lærings- fremfor et lærerperspektiv. To enkle forhold blir stående helt sentralt når det gjelder hva som karakteriserer en god underviser: Han eller hun bryr seg om studentene og er opptatt av faget. Det er ikke nok med bare det ene, men når begge er på plass, kan studentene tilgi mye som ikke er perfekt.

Arild Raaheims bok er en hjelp til å gjøre noe konstruktivt ut av den anledningen kvalifikasjonsrammeverket gir til en gjennomgang av våre universitetsutdanninger. Det er aldri bortkastet å arbeide med å formulere hva vi vil med studiene og studentene. Men boken er først og fremst et frittstående innlegg i debatten om hva som gir best læring, og om sammenhengen mellom mål og metode i utdanning. Man kan drømme om at skolepolitikere tar seg tid til å lese og ta innholdet inn over seg. Den bør i alle fall leses av alle som gjennomgår pedagogisk basisutdanning ved universitetene. Men aller mest ville jeg ønske at den ble lest og fordøyd av alle de av oss som – uansett alder – har ansvar for å legge til rette for universitetsstudenters læring og utvikling.

Anbefalte artikler