Den diagnostiske jakten

Christian Georg Lund Om forfatteren

Historien om den 61 år gamle kvinnen med tilbakevendende arteriovenøse tromboser kan leses og fortolkes på flere måter. Først og fremst er kasuistikken en instruktiv medisinskfaglig beretning om det paramaligne fenomen. Sykehistorien og de kliniske og parakliniske funnene samt de omfattende differensialdiagnostiske overveielsene formidles detaljert og pedagogisk. En leser av Jusufovic’ og medarbeideres artikkel må ha gode generelle medisinske kunnskaper «for å henge med i svingene». Jakten på underliggende malignitet ble gjennomført nærmest som et detektivarbeid i samvirke mellom mange ulike legespesialister. Først fire og en halv måned etter første innleggelse ble gåten løst, men da var det dessverre for sent å tilby kurativ behandling.

Kasuistikken kan også leses med et helt annet perspektiv, nemlig som en fortelling om hvor kompleks, teknologisk og kostnadskrevende moderne medisin kan være. I løpet av innleggelsene på universitetssykehuset møtte pasienten leger fra minst 12 forskjellige fagspesialiteter (øye, nevrologi, radiologi, kardiologi, lunge, anestesi, revmatologi, øre-nese-hals, hud, endokrinologi, nukleærmedisin og onkologi). I tillegg til en mengde mer eller mindre spesialiserte undersøkelser av blodet ble det foretatt en lang rekke teknologisk baserte organundersøkelser. Ultralydundersøkelse av blodårer i ulike gebet ble nok utført ved hver innleggelse og ekkokardiografi minst fire ganger. Med CT- og MR- maskiner skannet man hjernen, halsen, thorax, abdomen, bekken, arterier og vener. Det ble utført beinmargsbiopsi, mammografi, spinalvæskeanalyse, bronkoskopi med biopsi og positronemisjonstomografi samt terapeutisk kateterbasert venøs rekanalisering og palliativ radioterapibehandling.

I ettertid kan man selvfølgelig reflektere over hvorvidt den omfattende utredningen og ressursbruken var «hensiktsmessig og riktig», ikke minst i og med at forfatterne selv refererer til litteratur som viser at median overlevelse ved påvist kreft etter hjerneinfarkt er på relativt få måneder (1). Man kan videre spørre om legen alltid skal tilstrebe «å komme til bunns»? Og hva med pasienten selv, med hvilken opplevd livskvalitet og med hvilken grad av kognitiv forståelse gjennomførte hun sykehusinnleggelsene? Kunne hun selv i rimelig grad vurdere om utredningen samlet sett var til hennes eget beste? Som Per Fugelli skrev i en aviskronikk etter selv å ha vært alvorlig syk: «Det er ikke sykdommen, som et fremmedlegeme i kroppen, som er legens oppdrag. Legens oppgave er å helbrede, lindre og trøste det mennesket sykdommen bor i.» (2).

Hva kan man så lære av denne pasienthistorien? For det første viser den hvor krevende og vanskelig medisinsk diagnostikk kan være, ikke minst i det nevrologiske fagfeltet. For det andre illustrerer historien hvor avhengig moderne medisin er blitt av teknologi. For legen representerer denne utviklingen en stadig større utfordring: det å benytte teknologien på en balansert måte og samtidig aldri glemme at det viktigste i legerollen fortsatt er den direkte kontakten med pasienten.

1

Cestari DM, Weine DM, Panageas KS et al. Stroke in patients with cancer: incidence and etiology. Neurology 2004; 62: 2025 – 30. [PubMed]

2

Fugelli P. Engangsleger. Aftenposten 3.2.2011: 4.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler